Krig mot Iran

Et glimt av edruelighet?

Hvis det var et glimt av edruelighet da USAs president stanset angrepet på Iran, så gir det oss tross alt et lite håp.

ET ØYEBLIKKS EDRUELIGHET?: President Donald Trump i Det hvite hus med utenriksminister Mike Pompeo, nasjonal sikkerhetsrårgiver John Bolton, og pressetalskvinne Sarah Sanders Foto: REUTERS / NTB Scanpix
ET ØYEBLIKKS EDRUELIGHET?: President Donald Trump i Det hvite hus med utenriksminister Mike Pompeo, nasjonal sikkerhetsrårgiver John Bolton, og pressetalskvinne Sarah Sanders Foto: REUTERS / NTB ScanpixVis mer
Kommentar

Flyene skal ha vært i lufta. Amerikanske marinefartøyer i Persiagolfen skal ha vært klare til å gi ild. Angrepet var praktisk talt i gang da kontrabeskjeden kom. Hva som skjedde da ordren om ikke å angripe ble gitt blir så langt bare spekulasjoner, hvis vi ikke velger å tro på Donald Trumps utrolige påstand om at det var hensynet til 150 døde iranere som stanset ham. Det var det selvsagt ikke, for selv i den blodtåka som Washington har lukket seg inne i når det gjelder Iran, så er det mange gode grunner til ikke å starte en krig.

President Donald Trump har gjentatte ganger skrytt av sin intuisjon og evne til å improvisere. Hvis det var intuisjonen som ga Trump et øyeblikk av edruelighet, så er avblåsingen av angrepet begripelig. President Trump gikk til valg på at han skulle trekke USA ut av upopulære kriger, som de i Afghanistan og Irak. En krig mot Iran vil ikke være populær, 60 prosent av USAs befolkning er motstandere at et amerikansk førstehånds-angrep, ifølge meningsmålinger.

Donald Trumps viktigste fokus er valget om bare halvannet år. Å starte en krig er en sjanseseilas, der det er vanskelig å forutse hvordan den vil utvikle seg. Trumps intuisjon kan ha brakt ham tilbake til sitt opprinnelige jeg, som en motstander av kriger langt borte fra USA. Hans profil er tross alt som en slags isolasjonist, som trekker USA tilbake fra en ofte fiendtlig, og for mange av hans velgere, fremmed verden.

Et annet hensyn som kan ha virket inn på avgjørelsen, er at USA ville stått helt alene i en krig mot Iran, hvis vi ser bort fra den forutsigbare støtten fra Israel og Saudi-Arabia. Russland og Kina, begge medlemmer av FNs sikkerhetsråd, ville protestert heftig, og Russland kanskje til og med støtte Iran militært. USAs allierte i Europa ville protestert høylytt. Frankrike, Tyskland og Storbritannia prøver å motarbeide de veldig strenge amerikanske sanksjonene mot Iran, etter at Trump trakk USA ut av atomavtalen med Iran i 2018.

Og det er bare Storbritannia som så langt har kjøpt det amerikanske «beviset» på at det var iranere som festet sprengstoff på den norskeide tankeren «Front Altair» og et annet tankskip i Oman-bukta i forrige uke. Dette, og nedskytingen av en amerikansk drone, var de utløsende årsakene til nesten-krigen. Ellers i Europa aksepterer man ikke uten videre USAs «bevis». Det er det heller ingen grunn til. Det er ikke glemt at USAs utenriksminister Colin Powell løy da han i FNs sikkerhetsråd la fram det han sa var bevis for at Saddam Hussein hadde masseødeleggelsesvåpen, før angrepet på Irak i 2003. I en krig med Iran vil USA stå alene, uten at det trolig er Trumps fremste bekymring. Han er tross alt en Dr. Stockmann i internasjonal politikk. «Den sterkeste mann i verden, det er han som står mest alene», skrev Ibsen i En folkefiende. Profetisk, kan man gjerne si.

For sørgelig alene står Trump, i hele Iran-affæren. Det meste tyder på at hans engasjement når det gjelder Iran skyldes noe så ensomt som et mindreverdighetskompleks. Trump har beskrevet atomavtalen med Iran som blant annet «den verste avtalen noensinne». Det er ikke fordi den er det, alle andre som betyr noe slåss tross alt for å bevare den. Grunnen er etter alt å dømme den banalitet at avtalen med Iran var forgjengeren Barack Obamas viktigste utenrikspolitiske triumf. Det er avtalen - og ikke nødvendigvis Iran - Trump vil knuse.

Så har han fått støtte i første omgang av sin nasjonale sikkerhetsrådgiver John Bolton, kald-krigeren som vil ha regimeendring i Iran. Trumps forfengelighet i forhold til Obama, ser i denne saken ut til å pares med en sikkerhetspolitisk konsistent - selv om den er aldri så marginal - tenking, representert ved Bolton. Resultatet av denne paringen er at Trump fristes til å gå til en krig han i utgangspunktet ikke vil ha. Og kanskje var det som skjedde da Trump på dramatisk vis avblåste det amerikanske angrepet natt til fredag, at hans intuisjon reddet ham fra å starte en krig som ville gjøre det vanskeligere for ham å bli gjenvalgt. Han ville bare vise at han overgikk sitt hatobjekt - Barack Obama. I så fall er det fortsatt et visst håp, midt i all galskapen.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.