Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Et globalisert forsvar

Norges beste bidrag til fred og stabilitet i verden er ikke å «passe på» her hjemme. Ytterst alvorlige trusler mot norske verdier og interesser kan like gjerne dukke opp helt andre steder på jorden som på vår egen dørstokk.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

FORHOLDET MELLOM FORSVAR av norsk område og deltagelse i internasjonale militære operasjoner er et sentralt tema i norsk forsvarsdebatt. Denne diskusjonen er ikke blitt mindre aktuell etter begivenhetene ved det norskledete Provincial Reconstruction Team (PRT) i Meymaneh i Nord-Afghanistan 7. februar i år. Den norske styrken måtte da utkjempe en regulær trefning med militante afghanere som pågikk i 5 timer og kostet 7 sårede på norsk side. Begrunnelsen for norsk deltagelse i slike operasjoner er selvsagt først og fremst politisk, men den har også en fagmilitær side. Den politiske begrunnelsen er i sitt vesen normativ. Den beskjeftiger seg med operasjonenes politiske formål - deres nødvendighet i forhold til det onde de skal hindre eller det gode de skal fremme. Den fagmilitære begrunnelse på sin side er instrumentell - den beskjeftiger seg primært med innsatsens egenverdi for Forsvarets profesjonelle standard, evne til samvirke med våre allierte etc. Denne kronikken vil fokusere på de fagmilitære aspekter, men også berøre de områder der sikkerhetspolitikk og militære hensyn møtes.

DET ER FOR DET FØRSTE viktig å få frem at det er direkte galt når den sterke reduksjonen i Forsvarets volum de senere år fremstilles som en økonomisk konsekvens av vår deltakelse i internasjonale operasjoner - at det nasjonale forsvaret forvitrer fordi vi bruker pengene på noen få, kostbare eliteavdelinger som kun er til for å operere utenlands. Denne oppfatningen skyldes at enkelte legger inn en årsakssammenheng mellom to samtidige, men uavhengige hendelser - i dette tilfellet reduksjonen av Forsvarets volum og endringen i Forsvarets innretning. Den nye innretningen er en konsekvens av Forsvarets oppgaver, både ute og hjemme. Dagens og morgendagens sikkerhetsutfordringer krever evne til både nasjonal og internasjonal krisehåndtering og innsats tett integrert med våre allierte. Det forutsetter evne til rask reaksjon med velutstyrte og veltrente stående enheter. Reduksjonen i Forsvarets volum er derimot en konsekvens av den sterke kostnadsveksten på militært materiell, kombinert med bortfallet av amerikansk våpenhjelp. Når materiellets kostnad fordobles i faste kroner hvert tyvende år og vi dertil skal betale hele gjenanskaffelsen selv, har det med andre ord ikke vært mulig å opprettholde den forsvarsstrukturen vi etablerte på 50- og 60-tallet, basert på billig overskuddsmateriell fra krigen. Sammenlignet med de beløp det ville kreve å modernisere det gamle mobiliseringsforsvaret, utgjør merkostnadene knyttet til deltagelse i internasjonale operasjoner bare en brøkdel. Eller, for å snu på det, selv om vi ikke hadde sendt ut en eneste soldat i internasjonale operasjoner, hadde volumreduksjonen blitt like stor.

I FORLENGELSEN AV påstanden om at det hjemlige forsvar forsømmes, fremsettes ofte tanken om at Norges beste bidrag til fred og stabilitet i verden ville være å «passe på» her hjemme. Vi skulle altså redusere vår internasjonale deltagelse og si til NATO at vi må holde oss hjemme for å sikre lavspenningen i våre egne nærområder. Jeg er redd dette ikke er et argument som ville møte særlig forståelse hos våre allierte. For det første er det ingen som aksepterer at det militære nærvær vi selvsagt fortsatt skal ha i norske nærområder må være av samme type og omfang som under den kalde krigen. For det annet er det norske forsvaret uansett for lite til å kunne stå alene, dersom det først oppsto en mer truende situasjon. Poenget er med andre ord at et eventuelt forsvar av Norge og norske interesser mot en annen stormakt for lengst er blitt en oppgave som bare kan løses av Alliansen i fellesskap. Forsvaret av Norge utover det som kan kalles episode- og krisehåndtering er i seg selv en internasjonal operasjon, slik det for så vidt også var det under den kalde krigen. Et norsk standpunkt der vi unndro oss våre forpliktelser med en slik begrunnelse ville derfor måtte oppfattes som et vikarierende motiv for å slippe å bære vår andel av Alliansens byrder.

SOM FØLGE AV AT Norge og norske interesser i en gitt situasjon bare kan forsvares av oss selv og våre allierte i fellesskap, er vår evne til samvirke med styrker fra de viktigste allierte land og partnernasjoner avgjørende. Slik evne avhenger av flere forhold, blant annet standardisert materiell og praktisk trening i å operere sammen. Internasjonale operasjoner gir i dag norsk personell og norske avdelinger unike muligheter til å planlegge og gjennomføre operasjoner sammen med våre allierte. De erfaringer vi har gjort, har i avgjørende grad bidratt til den generelle kvalitetsheving i Forsvaret - spesielt hva angår bevissthet og holdning blant personellet til hvilke profesjonelle krav som stilles i reelle militære operasjoner. Dermed er det skapt både en kompetanse og en selvtillit som vi ellers ville gått glipp av, samtidig som vi opparbeider respekt og troverdighet hos våre samarbeidspartnere. Resultatet er en sterkt forbedret evne til å løse også de nasjonale oppgaver, og til samvirke med allierte her i vårt eget land, dersom det skulle bli nødvendig.Når vi de siste ti-femten årene er blitt så sterkt involvert i internasjonale operasjoner, har det imidlertid også sammenheng med at det er i vår egen sikkerhetsmessige interesse. Sikkerhetsutfordringene er i likhet med økonomien i ferd med å bli globalisert, og heller ikke Norge er tjent med at f eks etniske konflikter på Balkan får lov til å utvikle seg til regionale konflikter av større omfang. Ei heller er vi tjent med at et Afghanistan i indre oppløsning på ny blir et oppmarsjområde for den internasjonale terrorismen, der man i ro og mak kan forberede massemord og materielle ødeleggelser i vår egen del av verden - inklusive i Norge selv.

VI MÅ MED ANDRE ORD erkjenne at krig og konflikt ikke lenger utelukkende dreier seg om eget territorium, eller manifesterer seg som tradisjonell militær invasjon over landegrensene fra en fiendestat i vår egen nærhet. Krig er, som en innsiktsfull filosof har lært oss, politikk med andre midler, og antar de former som er hensiktsmessige i forhold til de politiske mål den er ment å fremme. I dagens verden innebærer det at ytterst alvorlige trusler mot norske verdier og interesser like gjerne kan dukke opp helt andre steder på jorden som på vår egen dørstokk. Det betyr at operasjonsområder som bare for en generasjon siden syntes helt irrelevante for norsk sikkerhet nå er høyst relevante. Samtidig vet vi at militær innsats alltid er ensbetydende med risiko for tap av liv, hva enten innsatsen skjer ute eller hjemme. I sum betyr dette at dersom vi først mener at det finnes ting som er verd å forsvare med militære midler, så er ikke tap vi lider ute mer meningsløse enn dem vi tidligere har vært villige til å ta hjemme. Spørsmålet om hvilke verdier og interesser som er verd hvilke ofre bør med andre ord ikke påvirkes av hvor i verden det er aktuelt å bære dem. Dette kan virke uvant i et land preget av mange hundre års tradisjon for et mobiliseringsforsvar, som utelukkende var et nasjonalt nødvergeinstrument til bruk på egen jord. Det nye norske forsvaret er imidlertid ikke som det gamle. Som konsekvens av den verden vi lever i er det et stående forsvar, en del av en internasjonal allianse og tilpasset tidens globale sikkerhetsutfordringer - hjemme og ute. Det er det viktig at vi tar dette inn over oss - ikke minst fordi begivenhetene i Meymaneh 7. februar kan vise seg å være regelen like mye som unntaket i årene fremover.