Et godt forsøk

En svart komedie om sex og festing, som ikke makter å målbinde.

FILM: Sinus betyr noe sånt som hulrom i hjernen, og er med andre ord et passende navn på Jeremy Robøles debut. For en film med et budsjett på 38 000 kroner, et skuespillerlag som er headhuntet fra den nærliggende folkehøyskolen og en nyuteksaminert regissør som gjør all klippingen selv, kan ikke kalles annet enn et prosjekt som er, vel, høl i hue. Ikke at det er noe galt i lavbudsjetthobbyvennefilmprosjekter i seg selv. Vi ser faktisk altfor få av dem, og det finnes flere gode eksempler på vellykkede prosjekter. «Mongoland» er ett, og «Ringenes Herre»-regissøren Peter Jacksons debut, «Bad Taste», er et annet. Dessverre for Robøle, så er ikke «Sinus» et tredje. Vi møter en alminnelig norsk vennegjeng, og følger dem gjennom sju dager med dank, fyll, og drømmen om knulling. Edgar, en kvasi-intelligent kverulant, er forelska i den utsvevende Siri, som grunnet manglende selvtillit ligger med alt og alle, unntatt Edgard. Linda er forelsket i Edgar, som er forelsket i Siri, og tjukke-Torbjørn er forelsket i Linda, som er forelsket i Edgard. I tillegg møter vi narkomane Steiner, som overvintrer i Edgars sofa, den narkoleptiske skuespillerspiren Odd, og pappagutten Alexander, som også sliter med kjærleiken. Felles for alle er deres søken etter identitet og meningen med livet. Hørt historien før? Dessverre. «The Rules of Attraction» og «Spun», begge fra 2002, er bare to eksempler på filmer skodd over samme lest. Noe som er synd. For det er hovedsakelig den langdryge og ujevne historien som gjør «Sinus» til en middelmådighet. Rent filmteknisk er «Sinus» overraskende god, men med sin hyppige klipping og sine innskutte sekvenser blir den vel mye 1999. Skuespillerprestasjonene er ujevne, men viser langt på vei at det ikke er noe must med teaterhøyskole. Tidvis glimter også manus til med flere morsomheter, men alt pratet om meningen med livet, dråpen som henger, gud og hvermann, og ikke minst den ekstremt upassende fortellerstemmen, gjør sitt til at dette minner mer om en hjemme-alene-fest man ikke tror på, enn den store kinoopplevelsen.