REDUSERT: AC/DC er tilbake med sitt første album på seks år. Denne gangen må Angus Young klare seg uten storebror og grunnlegger Malcolm Young. Her under en konsert på Valle Hovin i 2009. Foto: Espen Røst / Dagbladet
REDUSERT: AC/DC er tilbake med sitt første album på seks år. Denne gangen må Angus Young klare seg uten storebror og grunnlegger Malcolm Young. Her under en konsert på Valle Hovin i 2009. Foto: Espen Røst / DagbladetVis mer

Et godt grunnlag for videre AC/DC-drift

Angus Young har kontroll, selv uten storebror.

ALBUM: «We play it fast and loose / Because this night we're gonna pull a fuse / In rock we trust, it's rock or bust», synger Brian Johnson med en av rockens mest velkjente stemmer. Omslaget viser en høyttaler og bandets logo i stein som er i ferd med å sprenges. Det subtile har aldri vært AC/DCs forte. Takk for det. AC/DC leverer rene ord for penga, det er derfor vi har elsket dem i alle disse årene.

Det du ser er det du får. I dette tilfellet tre jeanskledde karer, en i skoleuniform, alle litt over middagshøyden, men fortsatt fulle av liv. Fulle av rock. Buksene kan de meget vel ha hatt i skapet siden '74. Riffene, tekstlinjene og groovene med.

Vellagret funker i AC/DCs tilfelle også.

Bære eller briste Nå er det rock eller bust for AC/DC, tittelen på deres femtende internasjonale studioalbum kan meget vel bli en selvoppfyllende profeti. Mentor og musikalsk åndshøvding, Malcolm Young, er for syk til å spenne på seg gitaren og riffe med rockens mest stabile høyrehånd.

NEW KID: Stevie Young (nr to fra høyre) har fått i oppdrag å erstatte onkelen, Malcolm Young. Foto: Sony Music
NEW KID: Stevie Young (nr to fra høyre) har fått i oppdrag å erstatte onkelen, Malcolm Young. Foto: Sony Music Vis mer

Og trommis Phil Rudd, tja, gud veit hva som kommer til å sje med han, men du ser han neppe bak trommesettet på AC/DC-scenen igjen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Klassisk «Rock or Bust» starter så klassisk som det lar seg gjøre. Åpningsriffet i tittelkuttet er en omskrivning av «Nervous Shakedown», «Flick of the Switch»s aller lyseste øyeblikk. Eller bare «Back in Black» baklengs, alt ettersom. Det er de små variablene som skiller en AC/DC-låt fra den andre.

Låten kan oppfattes som en ode til rockebandgjerningen. Brian Johnson synger bedre enn på lenge. Tendensen holder seg gjennom alle sportsrevyers nye favorittlydspor, «Play Ball», en livsglad hardrocker med en klimprende Angus Young som oppmann, før den får seg et dupp med «Anything Goes»' slitne arvtaker, poprockeren «Rock the Blues Away».

Kollegialt «Miss Adventure» låner kor og riff fra «Thunderstruck», mens «Got Some Rock'n'Roll Thunder» drar gutta ut av Sydney-sumpen og sender dem i ekspressfart over til Boston for å hilse på Aerosmith. Den bluestunge swingen til amerikanerne ligger faktisk som et slør over flere av låtene i siste halvdel av «Rock Or Bust».

«Rock the House» parafraserer dessuten ublu riff- og vokalinjer fra Led Zeppelins eviggrønne «Black Dog».

Det vitner om lave skuldre og et band som er forsont med alderdommen. Det handler om å ha det moro så lenge det er fysisk mulig. Det låter tilbakelent, effektivt og fremfor alt, tidløst. Slik god rock'n'roll skal gjøre.

Videre drift Om man skal skrive en tilstandsrapport på AC/DC i 2014, så må man kunn konkludere med at det er få avvik å spore her. Håndverket er solid, fundamentet er forskriftsmessig bygget opp, med alle de riktige bestanddelene på plass.

Forgjengeren, «Black Ice», var hakket for lang, men hadde alikvel en hyppigere frekvens av sterke enkeltlåter. «Rock Or Bust» spenner fra rasende festlig til det forglemmelige - plata fader ut med det merkelige antiklimakset «Emission Control».

Men mest av alt gir «Rock Or Bust» et godt grunnlag for videre AC/DC-drift, og det er vel strengt tatt det alle hadde håpet på.

Et godt grunnlag for videre AC/DC-drift