Et godt nok samfunn?

IDEOLOGI: Torbjørn Røe Isaksen svarer i Dagbladet lørdag 10. mai på min og Mimir Kristjanssons kronikk (7.mai) ved å holde fram de samme konservative talismaner som en finner i boka «Høyre om!».

«Et samfunn uten rettstat er et despoti», skriver han i kronikken, uten å hisse på seg noen. Det er ingen som er uenige i at rettstaten er en nødvendig forutsetning for et fungerende demokrati. Som sagt er også vi på ytterste venstrefløy enige i at det bør settes grenser for flertallets makt over mindretallet. Det er imidlertid mellom linjene i Røe Isaksens polemikk mot oppkonstruerte sosialistiske stråmenn at den virkelige uenigheten kommer til syne: En forutsetning for en slik maktspredning er privat eiendomsrett. Det betyr ikke at privat maktkonsentrasjon er ufarlig, men løsningen er neppe å konsentrere makten i statens hender i stedet. Røe Isaksen skisserer her opp to mulige løsninger, skynder seg å unnskylde den første, samtidig som han i kjent konservativ stil fastslår at den er det beste vi har. Men er dagens samfunn egentlig det beste vi har? Og er statlig maktkonsentrasjon det eneste alternativet?

Rød Ungdom ønsker seg et samfunn der makt fordeles nedover, hvor man ikke risikerer for stor maktkonsentrasjon, verken statlig eller privat. Dette kaller vi et sosialistisk folkestyre. Vesensforskjellen mellom dette samfunnet og dagens kapitalistiske system er at alle skal ha retten til å være med å eie sin egen arbeidsplass. Røe Isaksen spør hva som vil skje med kioskeieren som ikke vil kollektivisere kiosken sin. Det store flertallet av oss, både når det gjelder kioskansatte og andre arbeidstakere, eier i dag verken egen kiosk eller en del av vår egen arbeidsplass. Hvorfor er ikke dette store flertallet viktige i Røe Isaksens syn på hvem som skal få eie arbeidsplasser?

Det viktige spørsmålet her er hvorfor demokratiet stopper ved fabrikkportene, eventuelt ved inngangen til IT-bedriften. Den store forskjellen på den radikale venstresida og den konservative høyresida, er at vi er opptatt av hvordan det store flertallet kan få mer makt gjennom at demokratiet utvides til også å gjelde økonomien, mens de konservative ønsker å sikre at de som sitter med makta i dag skal beholde den i framtida. Hvorfor det siste ivaretar individenes rettigheter noe mer enn det første, er for meg et mysterium.

Røe Isaksen skisserer sitt drømmesamfunn der alle er med og tar ansvar. Han skriver: «Forutsetningen for dette samfunnet er den rettsstaten kommunistene ennå ikke har forstått betydningen av, og de fellesskapene resten av venstresiden ennå ikke har oppdaget.» Jeg tror han glemmer en viktig ting. Forutsetningen for et slikt samfunn er framfor alt at alle har lik mulighet til å delta i samfunnet, og at ingen sitter med eiendomsretten til andres arbeid. Dette står Røe Isaksens nye konservatisme i veien for.