Et godt samfunn

Det er unektelig litt merkelig å få opplæring i folkestyre fra to mennesker som fortsatt kaller seg kommunister i Norge i 2008 (Dagbladet 07.05). Når Rød Ungdoms Eifring og Kristjanson i tillegg anklager konservatismen for å ha et «redselskabinett av en stamtavle», nærmer det seg parodien. Har dere googlet ordet kommunisme, Eifring og Kristjanson? Men, la gå. De har et poeng. Alle som levde for over 100 år siden var intolerante og sneversynte etter våre standarder. Til deres forsvar kan nevnes at noen av dem, blant annet Edmund Burke, gjorde en utrettelig innsats blant annet for indernes rettigheter og mot slaveriet.

Men kronikken til Eifring og Kristjanson peker på noe vesentlig. Venstresiden og høyresiden har to vidt forskjellige oppfatninger av begrepene demokrati og fellesskap. Jeg skal si noe om begge. For å si noe om demokratiet tar jeg den ytre venstresiden som utgangspunkt, mens jeg beveger meg til den moderate venstresiden for å si noe om fellesskapet.

Dagens unge venstreside bruker mye tid og energi på å ta avstand fra foreldregenerasjonens idioti (i mange tilfeller dreier det seg helt bokstavelig talt om deres egne foreldre). De bruker mindre tid på å forstå hva oppgjøret burde dreie seg om. De har ennå ikke forstått hvorfor så mange av deres store visjoner om folkestyre og rettferdighet endte i det autoritære mareritt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den radikale venstresidens drøm oppsummeres godt av Audun Lysbakken: «Jeg er revolusjonær i den forstand at jeg mener vi må sprenge rammene for kapitalismen. Men det må skje demokratisk, som en utvidelse av demokratiet.» Forfatterne av Det tredje venstre, Magnus Marsdal og Bendik Wold, skriver at kapitalistene må fratas makten over produksjonsmidlene. Nok en gang skal det skje gjennom at demokratiet utvides, og hvem kan vel være imot det?

Det første kontrollspørsmål burde være: Er det forskjell på et liberalt demokrati og enhver form for flertallsstyre? Svaret er ja. Et samfunn uten en rettsstat er et despoti. Et samfunn hvor demokratiet blir altomfattende er et demokratisk despoti. Derfor er noen av de viktigste institusjonene i ethvert liberalt demokrati ikke demokratiske i ordets egentlige forstand. Verken domstoler eller den frie pressen er styrt av flertallet. Nettopp derfor kan de fylle sin funksjon. En forutsetning for en slik maktspredning er privat eiendomsrett. Det betyr ikke at privat maktkonsentrasjon er ufarlig, men løsningen er neppe å konsentrere makten i statens hender i stedet.

Derfor må den radikale venstresiden hele tiden konfronteres med følgene av sin politikk. For hva skal skje med dem som ikke vil være med? Med kioskeieren som nekter å kollektivisere kiosken sin? Med snekkeren som ikke vil gi bort bedriften sin? Og, ja, med aksjeeierne som vil beholde sparepengene sine?

Kronikkforfatterne spør også hva som ligger i «de små fellesskapene» jeg skriver om i boken min. Det er et godt spørsmål. For synet på fellesskapet blir en av de mest avgjørende skillelinjene i norsk politikk fremover. Utenriksminister Jonas Gahr Støre formulerte det godt i et intervju med Dagbladet 1. mai:

Det er fellesskap som er moderne. (...) Slik jeg leser verden, henger alle våre utfordringer, også de som handler om enkeltmenneskene, sammen med fellesskap. Denne debatten kommer i alle partiene: Hva er målet med politikken? Det handler ikke bare økt materiell rikdom. Det som uroer mange mennesker i dag, rus, ensomhet, kommersielt press på de unge, kan ikke løses bare via materielle veier alene.

Det er godt sagt. Dessverre virker Gahr Støre nokså alene om innsikten i partiet sitt. I forrige stortingsvalg snakket Jens Stoltenberg seg varm om fellesskapet, men i bunn og grunn mente han én ting. Offentlig sektor. Kampen mellom «de som har mest fra før» og «fellesskapet» ble redusert til en kamp om hvor mye penger politikken skulle fordele, kontra hvor mye folk skulle få bruke selv. Retorikken antar at fellesskap = offentlig sektor. Men er det virkelig slik at hver gang offentlig sektor styrkes, så styrkes også fellesskapet? Hvis venstresiden har rett, så har vi aldri tidligere i historien hatt mer fellesskap i Norge. For aldri før har offentlig sektor vært større. Aldri før har offentlig sektor hatt så mange ansatte. Aldri før har så mange mennesker fått midler til livsopphold gjennom offentlige budsjetter. For å si det litt flåsete har vi aldri før hatt flere omsorgsarbeidere, terapeuter, samtaleråd og dialoggrupper. Allikevel føler flere og flere mennesker at samfunnet blir kaldere, at færre bryr seg om sine medmennesker og at en omseggripende kravmentalitet er i ferd med å erstatte frivillig innsats.

Arbeiderpartiets svar har, så vidt jeg har hørt, ikke vært at problemene «ikke kan ikke løses bare via materielle veier alene.» Snarere har det vært et mantra om at politikken må ta mer ansvar og bevilge mer penger.

Nå er ikke jeg imot offentlige velferdsordninger. Jeg er en sterk tilhenger av både offentlig finansierte skoler, sykehus og barnevern. Men jeg tror Jonas Gahr Støre er inne på noe som resten av venstresiden ennå ikke har forstått. De går snarere til den motsatte ytterlighet av Margaret Thatchers påstand om at det ikke finnes noe samfunn – det finnes et samfunn, og det er det samme som staten.

Men samfunnet som helhet er noe langt større enn statens monopol på makt eller velferdsstatens sosiale apparat. Det er oss, en helhet av enkeltmennesker, fellesskap, verdier og normer. Hvis samfunnet forfaller, er det vi som forfaller. Hvis samfunnet blir kaldere, er det vi, alle sammen, som har blitt kaldere. Hvis samfunnet skal ta mer ansvar, må vi ta mer ansvar. Et godt samfunn er ikke det samme som en stor velferdsstat. Det er at mennesker hjelper hverandre, hilser og er høflige, tar ansvar for naboen når han trenger hjelp, besøker sine venner og sin familie selv om regningen for sykehjemmet er betalt, rydder opp i nabolaget, stiller opp på dugnad for fotballaget eller gir en håndsrekning til en venn som trenger penger. Det er et samfunn hvor det å gi litt av sin egen tid er like viktig som å betale sin skatt, og hvor det sosiale ansvaret ikke slutter der det offentliges begynner.

Forutsetningen for dette samfunnet er den rettsstaten kommunistene ennå ikke har forstått betydningen av, og de fellesskapene resten av venstresiden ennå ikke har oppdaget.