Et granatkast fra Paradiset

Salim Rajab Sarsour var for kort tid siden Paradiset nær. Med to granater i lomma reiste den tredve år gamle palestinske fembarns-faren til ørkenbyen Beer Sheva i det sørlige Israel. Han fant en velfylt bussholdeplass, og kylte sine håndbomber midt inn i menneskemassen, vel vitende om at dette kanskje var det siste han skulle gjøre i sitt jordiske liv.

Men selv om Salims granater skadet så mange som seksti israelere, var det ingen som skjøt ham ned. Han ble ikke martyr denne gangen, og er derfor ennå ikke sikret evig liv i Paradiset. Hamas' væpnede gren, Qassam, påtok seg ansvaret for aksjonen, og forklarte i en erklæring dagen etter (20.10.98) at «den dristige operasjonen» var et ledd i islamistenes jihad mot okkupasjonen av Palestina. «Vi skal kjempe jihad helt til vi seirer, eller dør martyrdøden,» avslutter uttalelsen. For å forstå denne tankegangen, og for å forklare hva som ligger bak den islamistiske volden, må flere faktorer belyses. Politiske, sosiale og økonomiske forhold er viktige, men gir ingen mening dersom den religiøse dimensjonen utelates.

Den tiende september i år rykket en gruppe israelske soldater inn i et palestinsk boligområde og likviderte to ettersøkte brødre som tilhørte ledelsen i Qassam. Brødrene Imad og Adil Awudallah var anklaget for militære aksjoner mot israelske mål, og mistenkt for å være i stand til å utføre flere. De hadde blod på hendene, og ble definitivt regnet som farlige for den jødiske staten. Derfor er ønsket om å få dem eliminert fra den islamistiske agenda forståelig. En terrorist mindre, er et sikkerhetsproblem mindre for Israel.

Hadde det enda vært så enkelt. Etter flere tiårs bekjempelse av islamistisk terrorisme har beslutningstakerne i Israel oversett et viktig problem: Hamas-aktivistene er udødelige. De lar seg rett og slett ikke drepe.

Imad og Adil, som i løpet av sin fartstid i Hamas oppnådde viktige stillinger i organisasjonen, har nå fått enda høyere anseelse. Etter at de ble skutt ned og drept, lever de bedre enn noensinne: i Paradiset. Brødrene er martyrer ifølge sin religion, Islam, og har ved sitt martyrium oppnådd en mye høyere posisjon enn de kunne drømt om som vanlige dødelige. De har mye større innflytelse fra sine stoler i Paradiset - enn de hadde fra sine olivenlunder på Vestbredden. Og det er de har makt. Det er de er farlige for Israel.

En muslim som kjemper for sin religion, kan ikke tape kampen. Hvis han blir drept av fienden, er seieren allikevel sikret. Martyriet er for den troende den beste måten å dø på, for det sikrer ham en tilværelse nær Gud i Paradiset. Hans offer er, ifølge islamske tradisjoner, så stort at sytti av martyrens slektninger også sikres en paradisisk tilværelse på dommens dag. I tillegg til dette vinner martyren en unik plass i det palestinske samfunn. Han blir en helt og et symbol for folkets bekjempelse av okkupasjonen, og kun de gode sider av personen trekkes frem. Martyren skal feires, ikke sørges over, noe også navnet på begravelsesritualet vitner om: Urs-al-Shahid, som er den arabiske betegnelsen på begivenheten, betyr martyrens bryllup.

Imad og Adil fikk aldri noe riktig martyrbryllup. På grunn av frykt for opprør i forbindelse med begravelsen beholdt den israelske staten de to likene. Dette forhindret allikevel ikke palestinerne i å feire sine martyrer. Hamas har i løpet av den siste måneden arrangert flere minnearrangementer, som ifølge kilder i området har trukket tusenvis av palestinere fra alle politiske grupperinger. Arrangementer som ved flere anledninger har utviklet seg til massedemonstrasjoner mot den israelske staten.

For martyriet vekker ikke bare glede i den muslimske befolkningen. På samme tid som dadler og sukkertøy deles ut til de fremmøtte, høres voldsomme rop om hevn. Palestinerne er sinte, og Qassam-brigadene har ved flere anledninger den siste måneden lovet at drapsmennene, den israelske staten, skal gråte blod i nær fremtid. Hevnen skal være en siste hyllest til martyrbrødrene, og en klar melding til okkupanten.

For to og et halvt år siden var det israelske folk utsatt for en grusom terrorbølge, som tok over femti israelske liv. I løpet av to uker og fire selvmordsaksjoner klarte Qassam-geriljaen å spre frykt og lidelse i et helt folk, sette fredsprosessen ut av spill, og forandre den politiske maktposisjonen i Israel. Bombemennene, som nå er martyrer, hadde festet eksplosiver til kroppen og sprengte seg selv midt i store menneskemasser. Der kalte seg ingeniørenes disipler, og det var drapet på sin læremester de hevnet.

Yahya Ayyash, eller ingeniør nummer én, er selvmordsbombenes initiativtaker. I løpet av to år rakk han å sette sammen et titalls bomber som hans disipler brakte ut i de israelske gater. Da israelsk etterretning i januar 1996 fikk ham drept, var det for å sette en stopper for disse aksjonene. Han ble regnet som den verste terroristen Hamas har oppfostret siden organisasjonen ble stiftet sent i 1987, og var med sin kunnskap om eksplosiver en direkte trussel for israelske liv. Men både trusselen mannen sto for, og hans politiske ståsted, viste seg å vokse på hans død - eller martyrium. Ingeniøren ble en inspirasjon for den stadig voksende tilhengerskare i Hamas, og den utløsende årsak til terrorbølgen månedene etter.

Og det er skaren av sinte palestinere Israel nok en gang har hisset til kamp, ved drapet på Imad og Adil Awudallah. Riktignok var situasjonen spent allerede da attentatet fant sted: Fredsprosessen hadde vært døden nær i lang tid, og spenningen i området var nådd bristepunktet. Allikevel var det forholdsvis stille på denne tiden. Ønsket om å opprettholde en palestinsk enhet i en vanskelig situasjon ble viktigere enn ønsket om å kjempe for å bli martyr. Og selv om splittelsen mellom den islamistiske bevegelse og Arafats regjering var stor, mente selv de mest ihuga Hamas-lederne at palestinerne måtte stå sammen for å vinne over fienden, Israel.

Men når to av gruppens egne ledere blir drept, trolig som et resultat av israelsk-palestinsk samarbeid, organisasjonen reagere. Palestinerne forventer en reaksjon, og selv om enkelte forsøker å stoppe hevnaksjonene, lar ikke aggresjonen seg kontrollere lenger. Stemmer antydningene om at også Arafats menn tok del i attentatet, ser det stygt ut for fremtidens Palestina. Er det slik Arafat vil bekjempe terrorisme, vil det ikke gå lang tid før innbyrdeskrig er et faktum. Hvis det er eliminasjonsmetoden han velger å ta i bruk for å innfri sine Washington-løfter, vil han ikke bare få Hamas-tilhengerne mot seg.

Jeg ble forundret da jeg hørte om attentatet på Qassam-brødrene. Var Netanyahu blottet for strategiske evner, eller hadde han rett og slett glemt hva som skjedde etter at ingeniøren, Yahya Ayyash, ble drept i 1996? Hadde han glemt at fire selvmordsaksjoner, som hevnet denne høyt elskede mannen, tok over femti israelske liv?

Det overrasker meg stadig at et land som bruker så mye midler på å forstå islamistenes handlingsmønster, gjør de samme fatale feil gang på gang. Hevn-aksjonen måtte komme, og igjen er det den israelske befolkningen som må betale blodsummen.

Med litt historisk hukommelse kunne trolig granatangrepet i Beer Sheva vært unngått. Ser vi bare på de siste fem års store terroraksjoner finner vi at det er «øye for øye, tann for tann»-logikken som råder i Hamas, noe uttalelsen fra Qassam-brigadene bekrefter; Beer Sheva-angrepet var en «svaraksjon for attentatet på Imad og Adil Awudallah».

Men granatene var ikke tilstrekkelig svar på attentatet. Hevnen må, ifølge personer jeg har snakket med i Hamas' ledelse, være på linje med det den hevner. Derfor har Qassam på ny blåst liv i selvmordsaksjonene, og mønsteret gjentar seg nok en gang.