Et gratis medieråd

Medierådgiverne stiller seg i veien for allmennhetens tilgang til fakta.

VI HAR EN NYHET

til norske medierådgivere, og til rådgiver Svein Ove Søreide spesielt:

Det finnes ikke masseødeleggelsesvåpen blant norske journalister. Vi hadde nær sagt: Ikke der heller. Og det norske folk har definitivt ikke noe behov for å bli befridd fra journalistene av en slags invasjonsstyrke av informasjonsrådgivere, slik du synes å tro. For i Norge er det rådgiverne som er problemet, ikke journalistene.

Det er å håpe at det er et utspill for å kapre kunder når informasjonsrådgiver Svein Ove Søreide skriver i Dagbladet om «terrorbalanse i spaltene». For ellers kan det se ut som en nesten uforestillbar manglende forståelse for journalistikkens samfunnsrolle.

Det er journalistenes plikt å informere om det som skjer i samfunnet, avdekke kritikkverdige forhold, og beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep og forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre.

AKKURAT SÅ ENKELT

, og så vanskelig, er vårt oppdrag. I NRKs Faktaavdeling forvalter vi det oppdraget med både begeistring og svette, i Brennpunkt, Puls, FBI, Sånn er livet og en rekke andre radio- og tv-program. Vi er mennesker, vi gjør feil, og da skal vi innrømme det og forbedre oss. Men i all hovedsak leverer vi viktig og god journalistikk. Normalt sees dette som et gode og en forutsetning for demokrati.

Men det ser ikke informasjonsrådgiveren ut til å ha oppfattet. Under et stort bilde av NRKs Forbrukerinspektører fremstiller Søreide «denne type journalister» som utspekulerte taktikere med hovedmål å skaffe seg et eller annet udefinert «psykisk overtak» over intervjuobjekter. Han mener videre å vite at journalisters fremste håp ikke er å få informasjon, men at intervjuobjektene «går i vranglås, benekter saken eller nekter å si noe som helst».

Sammen med tittelen «terrorbalanse i spaltene» forsøker åpenbart informasjonsrådgiveren å fremstille journalistikken i Norge som et slags masseødeleggelsesvåpen, og rådgiverne som en slags amerikansk invasjonsstyrke. For oss fremstår dette som et pervertert syn på journalistikk og medias rolle. Vi kjenner oss ingenlunde igjen i den verden informasjonsrådgiveren beskriver.

I VÅR VERDEN

er journalistene faktasøkende, ikke på jakt etter en eller annen mystisk psykisk tilstand av overtak. Og vi konstaterer at informasjonsrådgiverne stadig oftere forsøker å stille seg i veien for allmennhetens tilgang til fakta. I vår verden er det intervjuobjektene og kildene som vet, og journalistene som ber om informasjon. Det gjør vi fordi vi har en samfunnsrolle å fylle, og fordi det er jobben vår. Ikke fordi vi har ett eller annet mystisk terrormotiv.

I vår verden er det ikke journalistene som har en egeninteresse i å holde informasjon tilbake fra allmennheten, det er det maktpersoner og informasjonsrådgiverne deres som har.

Og i vår verden er det ikke journalistenes integritet som er til salgs til høystbydende. Det er derimot informasjonsrådgiverne. Dette vet folk. Derfor stoler de på oss. Og her kommer en nyhet til, Søreide: I NRKs siste og hittil upubliserte årlige profilundersøkelse, svarer 86 prosent at NRKs faktaprogram er både troverdige og viktige. Og tallet er økende!

Vi får altså viktig informasjon frem, på tross av at informasjonsrådgiverne forsøker å stille seg i veien.

På den nylige konferansen for en kritisk og undersøkende presse i Norge, viste et informasjonsselskap ublu frem hvordan de systematisk driller sine kunder i å unngå eller omgå sannheten i møte med journalister. Dette kan være nyttig informasjon for allmennheten:

Jobben begynner med at rådgiveren kartlegger journalisten, antagelig under parolen til skikkelig dårlige fotballspillere: Ta mannen, ikke ballen - altså så tvil om journalistens troverdighet. For oss journalister er det viktigste forsvaret å holde vår sti ren. I NRK har vi revidert vårt etiske regelverk, og kjørt alle faktajournalistene gjennom årlige kurs i dem. Nettopp for å ikke bli spent bein på her. For rådgiveren fortsetter jobben med å forsøke å presse journalisten: Til å utsette intervjuet, flytte intervjusted flere ganger, avlyse på kort varsel, presse reporteren til avtale om å få intervju mot å ikke stille visse spørsmål, og så videre.

PARALLELT DRILLER

rådgiveren sin kunde. Dette foregår ved at de blir enige om noen såkalte «uangripelige statements», altså noen standardsetninger som sier minst mulig, for eksempel av typen «vi skal gå gjennom våre rutiner». Kunden trenes i å bare si dette, uansett spørsmål. I det systemet vi fikk oss presentert, som kalles «statementbasert svarmetode», ender kunden med å få en poengsum mellom 0 og 500. Over 200 poeng kvalifiserer til å kunne møte en vanlig journalist. Men som medietreneren selv sa: Dersom det er en av NRKs forbrukerinspektører som står på døren, bør nok intervjuobjektet ha oppnådd en poengsum på nærmere 300. Og for hvert poeng tikker medietrenerens taksameter.

Medietreneren bekreftet også at i en akutt situasjon, for eksempel hvor Brennpunkt ringer på døren, kan regningen fra medietreneren raskt komme opp i en halv million kroner.

Det er omtrent det samme som det koster NRK å lage et Brennpunkt. Vi lar gjerne allmennheten avgjøre hvilken av disse to investeringene som er mest samfunnsvennlig.

For rådgivernes kunder betyr dette altså hundretusener av kroner og masse jobb, i tillegg til at de må leve med den frykten det inngir å tro på det imaginær minefeltet medierådgiverne innbiller dem. Alt dette i stedet for enkelt og liketil å komme frem for allmennheten med fakta.

Det er et medieråd fra oss. Helt gratis.