Et gufs av uhygge

ER JANNE HAALAND MATLARY

en sivilisert talskvinne for fundamentalistiske mørkemenn i den katolske kirkes elitære kretser i Roma og på den internasjonale arena? Er man som medlem av en kirkes spesialutvalg og ordensinstitusjoner en kopi av et samstemmig korps mot likeverd og livssynstoleranse?

Angrepene på professoren har i sin ensidige form for tilsiktede avsløringer et gufs av uhygge fra tankeganger som vi kjenner så altfor godt: Angripe fremtredende, vellykkede personer, finne ett eller annet som åpenbarer sider ved et menneske som ikke harmonerer, eller slett ikke kan tåles innenfor de vedtatte sannheter og løgner vi omgir oss med.

JEG BETVILER IKKE

som protestant fra det ytterste venstre at Janne Haaland Matlary må være både meget troende, lojal, kunnskapsrik og diplomatisk for å ferdes i de høye klerikale kretser i en kirke der hun blant annet er en av de fremste kvinner i Rådet for Rettferdighet og Fred. Ingen kan betvile at dette råd sammen med paven var og er sterke motstandere av krigen i Irak.

Martine Aurdal identifiserer Janne Haaland Matlary med alle mulige konspirasjonsteorier. Hun forsikrer at Matlary er i sin «fulle rett til å være både kristen og motstander av abort, prevensjon og homofili,» - men at hun har en «skjult agenda» med standpunkter som pakkes inn og legitimeres med akademisk troverdighet.

Siden Martine Aurdal er redaktør av et tidsskrift, går jeg ut fra at hun har et nettverk som er like troverdig som det hun etterlyser hos Matlary, og at hun - også kan stå inne for sine ord om at Janne Haaland Matlary bevisst infiltrerer norsk offentlighet på falsk grunnlag, det vil si med en «skjult agenda», som blant annet er basert i ordenen Opus Dei og reaksjonære pavelige direktiver. Det er i den offentlige debatt ikke nok å henvise til organisasjoner, partier eller kirker man tilhører, uten å spørre hva tilhørigheten konkret innebærer, og om den personlige og intellektuelle frihet ikke spiller noen rolle.

DET ER MANGE

spørsmål som reiser seg når en person angripes så fundamentalt som i Janne Haaland Matlarys tilfelle. Personlig har jeg aldri vært inne i varmen, eller tilhørt en kirkelig elite. Tvert imot, men det er visse grunnleggene, universelle rettigheter som står over religiøse. kirkelige og politiske ideer som jeg fastholder: Retten til å være et individ med egne tanker, et eget liv og integritet.

Har Janne Haaland Matlary mistet denne rett, fordi hun er en ubekvem konservativ, ja reaksjonær katolikk i en selvtilfreds protestantisk kultur? I kravet om ærlighet og toleranse fra personer vi ikke liker, kan vi selv bli så uærlige og intolerante at det hele havner i ukultur. I en dårlig skjult agenda av personforfølgelse.