Et gufs fra Os

Veteranene i Immortal bringer finesse og sofistikerte melodilinjer inn i black metal-sjangeren.

Det er en vanlig anklage at norske medier har en stereotyp holdning til black metal. Det er antakelig en berettiget kritikk. Men scenen har selv skapt de fleste stereotypene, både gjennom formelpregede plater og tegneserieaktig image. Men unntakene er flere. Satyricons «Rebel Extravaganza» (1999) er et av dem. Immortals helt ferske «Sons Of Northern Dark-ness» et annet.

Befriende

Av utenforstående fordømmes ofte black metal fordi den oppfattes som umulig å høre på. Den infernalske, mørke energistrømmen er isolert sett fascinerende, men de soniske uhyrlighetene er ikke til å leve med over et helt album, heter det seg gjerne.

Med dette som bakteppe er det befriende å oppleve det melodisk delikate gitarattakket til Immortal på Northern Darkness . Gruppa fra Os utenfor Bergen byr på alt annet enn hodeløs støy.

Dette er sinnrik og totalitær metal, nattsvart og av det aller mest ugjestmilde slaget, men med et humør og en presisjon når det gjelder riffavlevering som er bortimot unik. Ja, jeg mener humør. For fra dypet av Immortal-sjef Abbaths mørke sjel kommer flengende gitarpartier som sender lytter'n inn i et oppstemt humør. Abbath er en riffmeister av de sjeldne, og sammen med det blytungt militante, men akk så smidige kompet til Horgh og Iscariah skaper han et uttrykk som er intelligent og gjennomført dynamisk. Det låter rett og slett fett av Immortal i Peter Tägt-grens glassklare produksjon.

Lyrisk

En låt som «Tyrants» viser et band som klarer å kombinere grusom tyngde med lyriske kvaliteter. Den storslåtte sistelåten «Beyound The North Waves» er en sørgmodig, melodisk perle, framført av finslepne musikere i den internasjonale metal-elite. Samtidig hviler det noe eksplisitt norsk over albumet, med kjølige, trolske elementer og tydelig inspirasjon fra mørk vestlandsnatur. Fra Grieg til Immortal - det er ikke så fjernt som du tror...

«Sons Of Northern Dark-ness» er knapt nok allemannseie, men den viser hvor langt man komme hvis man kombinerer sjangertroskap med visjonen om noe eget.