Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

KOMMENTARER

Et halvår for historiebøkene

Det fortjener minst et par kapitler i statsministerens memoarer.

Kommentar

INTERN KOMMENTAR: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

I statsministerens hage sto stolene med en meters avstand, det vante bordet med hvite duker og jordbær var borte og vi ble bedt om å holde oss på stolene uten å mingle. På sin halvårlige oppsummering fredag var Erna Solberg seg selv lik: Saklig og framoverlent. Som vanlig stilte hun med ei skryteliste over hva regjeringen har levert. Men halvåret har vært alt annet enn vanlig. Statsministeren begynte med å kondolere alle dem som har mistet noen til Covid-19.

Endelig fasit på konsekvensene av de beslutningene Solberg har tatt og tar under pandemien får vi først seinere, når vi kan se tilbake på stengte grenser og munnbind på fly som fjerne minner. I denne situasjonen har alle statsledere tatt viktige beslutninger på uklart grunnlag og med potensielt fatalt utfall. Statsministeren har håndtert krisen på en måte som innbyr til respekt.

Dette er ikke det eneste Erna Solberg kommer til å huske fra dette halvåret. Hun sa til Dagbladet fredag at hun ikke skriver dagboknotater. Det håper jeg hun begynner med. Når hun en gang skriver sine memoarer, fortjener det mer enn ett kapittel.

Frp marsjerte ut av regjeringen i januar. Offisielt fordi Norge hentet hjem én kvinne med barn fra Syria, men med en retorikk som vitnet om at de uansett ønsket seg ut av «fengselet», slik nestleder Sylvi Listhaug formulerte det. Også partileder Siv Jensen slamret med døra, da hun sa at regjeringen var blitt «grå og kjedelig».

For Erna Solberg var det selve drømmen som gikk i oppløsning, hennes store prosjekt om å samle alle de fire partiene på borgerlig side. For Kristelig Folkeparti har konsekvensen vært at drømmen om alt de trodde de skulle få til i regjering har smuldret bort.

Mens Venstre og Frp overbyr hverandre i nye løfter om ikke å sitte i regjering med hverandre, insisterer fortsatt Høyre på å regjere på Granavolden-plattformen og frir til Frp i alle spørsmål. Derfor tok det så lang tid før regjeringen kom til et stusslig forlik om å kanskje hente noen barn fra Moria, og ikke før Venstre og KrF hadde bestemt seg for å stille eget forslag i Stortinget. Solberg gjorde det på pressekonferansen fredag krystallklart at hun helst ville latt være.

Frp frir ikke til noen. I opposisjon har de søkt flertall med Arbeiderpartiet og påført regjeringen en rekke store tap. I februar gikk Frp sammen med andre opposisjonspartier mot regjeringens melding om Norges rolle og interesser i internasjonalt samarbeid. Under corona-krisa har Frp har vært med på en kraftig innskrenking av fullmaktsloven og like kraftige utvidelser av samtlige krisepakker.

De har sendt tilbake Langtidsplanen for Forsvaret til regjeringen og sagt at den rett og slett ikke er god nok til å behandles i Stortinget. Påført KrF knusende nederlag om bioteknologiloven. Gått imot Domstolreformen. Laget så mye bråk om rovdyrpolitikken at regjeringen til slutt gikk til Arbeiderpartiet for flertall. Og i energipolitikken har Frp skilt lag med regjeringen både på vindkraft, utenlandskabler og i oljeskatten.

Dette er ikke småsaker, men store tunge saker som er viktige både for regjeringen og for opposisjonen. For Frp bidrar dette til å synliggjøre partiets politikk og skape troverdighet. Men disse konstellasjonene kan ikke vare evig. De er egnet for stortingsregjereri, men ikke et alternativt regjeringsprosjekt. Det vet både Siv Jensen og Erna Solberg, veien til makt går via hverandre for dem begge. Hvordan det borgerlige samarbeidet skal se ut framover er en slags gordisk knute som må løses inn mot valgkampen.

Regjeringen er langt unna flertall på meningsmålingene. Men Arbeiderpartiet ligger så lavt på målingene at Høyre nå er landets største parti. Ap oppfattes ikke som det fremste opposisjonspartiet på noen av de sakene som er viktigst for velgerne, pussig nok i ei krise med rekordhøy ledighet.

Den høye oppslutningen rundt Høyre og Erna Solberg som statsminister er et kjent mønster, men ingen selvfølge. Det jeg tidligere har kalt «Landsmoder-effekten» avhenger av at krisehåndteringen er god og at regjeringen fortsetter å fatte avgjørelser som skaper tillit i befolkningen. Sofavelgere og vippevelgere er troløse. Likevel ser det ut til at statsministeren håndterer situasjonen på en måte som kan gjøre dem lojale på sikt, slik at effekten blir langvarig. Dette halvåret kan bli avgjørende

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!