Foto: Mariam Butt / NTB scanpix
Foto: Mariam Butt / NTB scanpixVis mer

Arbeidsliv:

Et hardere arbeidsliv for folk flest

«Det er orden i arbeidslivet», påstår statsminister Erna Solberg i Dagbladet. Hvilken planet lever hun på?

Meninger

Spaltist

Jonas Bals

er 13. kandidat for Arbeiderpartiet i Oslo og rådgiver for Jonas Gahr Støre.

Siste publiserte innlegg

Samme dag som Erna Solberg påstår at det er «orden i arbeidslivet» kan vi i Stavanger Aftenblad lese at asiatiske arbeidere med lønninger ned i 36 kroner timen river Ekofisk-plattformen, og at det er usikkert om de er beskyttet av arbeidsmiljløloven.

Tidligere denne uken kom en dyster situasjonsbeskrivelse fra Nasjonalt tverretatlig analyse- og etterretningssenter, som ligger hos Økokrim, som beskriver arbeidslivskriminaliteten i Norge.

Rapporten sier blant annet at det er rimelig å anta at utnyttelse av arbeidstakere til tvangsarbeid har økt de siste årene, og at den organiserte kriminaliteten vi kjenner fra byggebransjen nå er på vei inn i barnevern og ungdomsarbeid. Og kontrolletatene selv meldte, ifølge Regjeringen, sist sommer, om at arbeidslivskriminaliteten er blitt «mer omfattende, grovere og mer sammensatt.»

Det er ikke noe nytt at høyresiden skjønnmaler situasjonen i arbeidslivet, og at de benekter at sosial dumping er et problem. De siste tre tiårene er det Arbeiderpartiet og LO, med støtte fra Senterpartiet og SV, som har krevd og fått på plass tiltak for å rydde opp i arbeidslivet. Denne innsatsen har vært viktig for å unngå etableringen av et permanent lavlønnssjikt i Norge, de «arbeidende fattige», som vi har sett vokse frem i stadig flere av våre naboland.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Politikerne på høyresiden hevdet lenge at sosial dumping overhodet ikke var noen utfordring, og at det til og med var en fordel om utenlandske arbeidere som var vant til lavere lønninger kunne drive ned norske lønninger. Mens venstresiden har vært opptatt av å ta vare på arbeidstakerne og hindre større ulikheter, har høyresiden og dens aviser vært mer opptatt av utsikten til billige varer og tjenester.

Et eksempel er Høyres og Fremskrittspartiets argumentasjon mot allmenngjøringsloven, som er det viktigste enkelttiltaket vi har hatt mot sosial dumping i Norge. Høyres John G. Bernander definerte sarkastisk «såkalt sosial dumping» som «faren for at arbeidstagere fra europeiske lavkostland skulle kunne ta arbeid her til gunstigere betingelser enn norsk arbeidskraft kan tilby». Merk ordvalget – «gunstigere». Gunstigere for hvem?

Partiet som hevder å være «for folk flest», Frp, hevdet på sin side at loven ville «hindre en hver konkurranse fra folk (…) som kommer fra et annet EØS-land, for eksempel portugisere, som måtte være vant til et noe lavere lønnsnivå hjemme, hindre at de skal få lov til å komme inn på arbeidsmarkedet med en konkurransedyktig pris – eller lønn om man vil.» Slik ville Arbeiderpartiet «ødelegge en av de mest positive effektene av det indre marked … hvor man også kunne konkurrere direkte på lønnsnivå. Den muligheten blir nå borte i Norge.»

Carl I. Hagen argumenterte på liknende vis da han i sin bok «Klar tale» (2010) skrev at dersom en arbeidstaker kommer til Norge «og sier at han er villig til å arbeide for det dobbelte av den lønnen han kan få i sitt hjemland, så hyler alle opp om sosial dumping og underbetaling … Det samme gjelder hvis han har med seg mat og drikke, og er villig til å bo i telt, for så å reise hjem igjen. Det blir også kalt sosial dumping, ja, for utnyttelse av en stakkars arbeider fra et annet land. Derfor, mener hylekoret, må denne stakkaren stoppes, slik at han ikke tilbyr sin arbeidskraft til denne lave lønnen. Det er det offisielle, men også et faktum. Det er også et faktum at dette er tiltak for å beskytte norske arbeidstakere fra ubehagelig konkurranse fra arbeidstakere fra andre land. Men det sier man ikke høyt».

I høyrepressen er det særlig en redaktør som har pekt seg ut som en talefør tilhenger av mer lavlønnskonkurranse: Finansavisens Trygve Hegnar. I forbindelse med EU-utvidelsen østover i 2004 uttrykte han håp om at «Adecco-importen» av polske arbeidere ville «bidra positivt i det norske arbeidsmarkedet,» ved å «holde det norske lønnsnivået i sjakk, og i beste fall få det ned».

Noen år senere klagde han sin nød over at det ikke hadde gått så raskt som han nok hadde håpet på. «Da vi nylig leverte vår landstedbåt til vinteropplag, var prisen for vask utvendig 580 kroner pr time. Avstanden til tysk minstelønn begynner å bli stor», klagde han på lederplass. Det er ikke rart mannen frykter at Jonas Gahr Støre skal bli statsminister i Norge.

Likevel er det mye som går Hegnars vei. I studien Hva skjer nederst i lønnsfordelingen i privat sektor? viser for eksempel Bård Jordfald og Ragnar Nymoen at stadig færre av de lavest lønnede jobber i en virksomhet med tariffavtale. Jordfald og Nymoen har sett på de ti prosentene med lavest lønn, og funnet ut at tre av fire jobbet i en virksomhet uten tariffavtale i 2012. Fem år før var forholdet fire av ti. I perioden 2008-15 var årslønnsveksten for denne gruppa i privat sektor knapt nok til å holde tritt med prisutviklingen. De ti prosent høyest lønnede hadde på sin side en lønnsvekst på nesten tretti prosent.

Med andre ord: Vi er i ferd med å få et hardere arbeidsliv for de med de hardeste jobbene, og lavere lønninger for de med de laveste lønningene. Høyresiden har delvis rett når de peker på innvandring som en del av forklaringen på dette. Problemet er at de med sin politikk forsterker fremfor å løse disse problemene.

Så nei, Erna Solberg, det er ikke «orden i norsk arbeidsliv». Det er tvert imot svært mye å rydde opp i. Skal det gjøres, må Norge få en ny regjering.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook