Et heftig og blodig ninja-møte

Vi har spilt «Ninja Gaiden II».

SNIKTITT (Dagbladet.no): Det finnes de som føler seg lett svimle når sykesøster vifter med en sprøyte, og som ser små, svarte prikker seile foran synet når skrubbsåret er litt mer enn bare vondt.

«Ninja Gaiden II» er neppe et spill for disse. Med mindre de enorme mengdene med virtuelt blod og hyppige fiendeparteringene rett og slett blir så uvirkelig at man glemmer å bli uvel.

DET KOMMENDE Xbox 360-eksklusive actionspillet tar uproblematisk sats der «Ninja Gaiden» i sin sin satte lista for hvordan et hack\'n\'slash-spill virkelig skulle være. Jeg var en av mange som storkoste meg gjennom Xbox-spillet, men jeg hører til stadighet om folk som rett og slett måtte gi opp på grunn av det krevende nivået på spillet.

Vel, de som ga opp sist vil kanskje være glade for å se valget mellom to vanskelighetsgrader når «Ninja Gaiden II» fyres opp. Men ikke ta seieren på forskudd: Dette er fortsatt en beinhard opplevelse på alle måter. Det letteste alternativet er tøft nok i seg selv, og for å takle ekspertnivået uten øvelse bør du nesten ha en dose ninjablod i årene.

Nok en gang er det Ryu Hayabusa som leder an, med sverdet høyt allerede fra første stund. Sverdet får sjeldent hvile seg i løpet av spillets gang, bortsett fra de gangene du velger å bruke de etterhvert mange oppgraderbare våpnene Ryu får tilgang på underveis.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I STARTEN AV spillet snubler Ryu gradvis over dokumenter som forteller om diverse manøvre, og hvordan du som spiller skal taste for å gjennomføre disse. Her er det viktig å følge med, for etterhvert som fiendene blir flere og bedre til å slåss, holder det ikke å vilkårlig hamre på knappene for å seire.

Du må stadig holde et overblikk over hvilke fiender som befinner seg hvor, og slåss mot dem alle på en gang. Gjerne med innbakte hopp, veggsprett og kraftige komboer eller magiske manøvre.

Resultatet av å mestre Ryu i kamp er en ekstrem tilfredsstillelse av sjelden kvalitet. Store grupper med fiender på alle kanter er brått nedkjempet i et blodig inferno, der avkappede kroppsdeler blir liggende igjen til skrekk og advarsel for andre som måtte prøve seg.

Et heftig og blodig ninja-møte

Noe overraskende stopper ikke alle fiendene å slåss, selv om du kapper av en arm eller et bein. Tankene flyr nesten til denne Monty Python-ridderen - forskjellen er bare at Ryu kan sette et noe mer effektivt punktum med en brutal kombinasjon. Dette er også strengt nødvendig, for å unngå at de sprenger seg selv (og dermed deg) i et siste kamikaze-forsøk.

MYE AV SJARMEN med «Ninja Gaiden»-spillene er at du selv kan tilnærme deg kampsekvensene etter hvilken spillestil du foretrekker. Noen liker å gå rett inn i mølja med brask og bram, mens andre foretrekker den mer tilbaketrukne og defensive måten. Uansett hva du liker er det nok variasjon i både våpen og teknikker til å tilfredsstille alle.

Du må imidlertid regne med at Ryu pådrar seg noen skader under sammenstøtene, og dette påvirker hans helsemeter på to forskjellige vis. En type skade forblir permanent, mens den delen av helsemeteret som synker kjappest lader seg selv opp straks du har ryddet unna fiendene i nærheten.

Har du mye permanent skade vil den imidlertid ikke lade seg like mye opp, og da må du ty til helsegjenstander du har plukket opp underveis. Disse er lett tilgjengelig via piltastene når som helst, noe du vil være takknemlig for når det blir litt for hett i kampens hete.

KONTROLLENE I den versjonen vi har spilt virket stort sett gode, og det føles hele tiden som om du har kontroll over Ryu - bortsett fra i noen få situasjoner der du typisk må løpe opp en rampe eller lignende.

Noe av skylden for dette kan man kanskje legge på kameravinklene i spillet, som ikke alltid overbeviser. I noen kamper kan du ende opp med å bekjempe fiender du ikke i kan se, som for eksempel i trappeoppganger eller andre steder med mange hjørner.

Dette er imidlertid noe som godt mulig rettes opp til spillet slippes i butikk, som slippes i juni i år.