Et helt uvanlig vekkelsesmøte

Ricochets skapte furore i hjembyen Fredrikstad da de uttalte seg til Dagbladet om plankebyens forfall. Lørdag skapte de på ny furore. Denne gangen med en helt elektrisk konsert på Osloklubben John Dee.

- Stort sett alle som bor i den byen går på valium og er klare for å kaste seg i Glomma. Vi snakker om en by i forfall, meldte Ricochets' meget taleføre vokalist Trond Andreassen til Dagbladet nyttårsaften. Og det ble storm i lokalavisene.

  • Ricochets hører hjemme i spaltene. Lørdagens opptreden var et eneste stort hakeslepp av en konsert. I etasjen over, på Rockefeller, hadde DumDum Boys comeback-konsert. Celebre venner som Espen Thoresen, Unni Wilhelmsen, Atle Antonsen, Gluntan og ikke minst Black Debbath var med på å avslutte den å så hvite måneden. Men tilstelningen må få betegnelsen triviell i forhold til Ricochets opprivende vekkelsesmøte i kjelleren. Hverdagens slagg piplet ut av systemet på rekordtid da Alexander Kloster-Jensen, Ole Bjerkebakke, Knut Olsen og Ketil Hansen entret podiet med et autoritært og truende rock-jag. Rockabilly, soul, kupønk, garagerock; Ricochets har det hele inne i det de maner ut et lydbilde der uttrykket er personlig og innlevelsen total. Trommis Bjerkebakke er en liten tordensky i seg selv. Hans insisterende spill gjør gruppas livesound til evig dynamisk i tett og tungt samspill med basser Olsen.
  • Inn fra venstre kommer vokalist Andreassen tuslende. Lett duknakket og tilsynelatende beskjeden ved første øyekast, men med det som på frontmann-språket heter power så snart han griper mikrofonen. Som en blanding av brun crooner og ildfull predikant er han kjernen i en Ricochets-sfære der mørk lidenskap, dunkle drifter og forkvaklet kjærlighet regjerer. Det er hans hulkende tilstedeværelse som gir Ricochets' grovkornede rock et poetisk drag. Andreassen er den fortapte og forpinte, den forbannede og fordømte, mannen som forener rockens primale vræl med soulens lengt mot pasjon. Han framstår allerede som en rockpersonlighet av helt sjelden støpning her hjemme, og stemmer ryktet om at Prepple tok seg en tur ned fra overetasjen for å kikke på de nye heltene, snakker vi om et symboltungt øyeblikksmøte mellom fortid og framtid i norsk rock.