FLYKTNINGENE FORTALTE: Barbara Demick har skrevet reportasjebok fra en by i Nord-Korea. Men hun har aldri besøkt byen - det er flyktningenes historier hun forteller.  Foto: John T. Pedersen/Dagbladet
FLYKTNINGENE FORTALTE: Barbara Demick har skrevet reportasjebok fra en by i Nord-Korea. Men hun har aldri besøkt byen - det er flyktningenes historier hun forteller. Foto: John T. Pedersen/DagbladetVis mer

Et hermetisk lukket helvete

Landet der helt vanlige mennesker forelsker seg. Og dør av sult.

• Les også anmeldelse av boka

Mi-Ran var tolv år da hun forelsket seg i femten år gamle Jun-Sang. Det tok tre år før de våget å holde hverandre i hendene. Seks år før hun fikk sitt første kyss, på kinnet. Deres umulige kjærlighet måtte holdes hemmelig.

De ble hjulpet av Nord-Koreas mørke. Uten elektrisitet finnes ingen gatelys, ingen kan se et forelsket par etter mørkets frambrudd. Mi-Ran og Jun-Sang elsket hverandre, men ingen av dem torde fortelle den andre at de planla å flykte.

Og skolelæreren Mi-Ran flyktet ikke før hun hadde sett sine elever langsomt dø av sult. Hun delte ikke maten sin med dem. Da hadde hun sultet i hjel.

Sønnen døde av sult
Er det mulig å skrive en reportasjebok om en by du aldri har besøkt? For Barbara Demick, byråsjef for Los Angeles Times i Beijing, fantes ingen annen mulighet. Som journalist og amerikaner hadde hun ingen mulighet til å slippe inn i Nord-Koreas tredje største by, Chongjin.

I stedet intervjuet hun rundt femti nordkoreanske flyktninger. Historiene til seks av disse ble til «Mørkets rike», en beretning om hvordan det er å vokse opp, elske, håpe, leve eller dø i verdens mest lukkede land.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er rike, detaljerte fortellinger om dagligliv og overlevelse i Kim Jong-Il's totalitære terrorregime. Om elskelige fru Song med det lyse humøret som så først sin svigermor, så sin mann og sin sønn langsomt dø av sult. Likevel måtte hun nærmest narres av sin datter til å flykte til Kina. I dag lever hun trygt i Sør-Korea, som den lykkeligste av de flyktningene Demick har truffet.

- Fru Song har vært svært inspirerende for meg. Hun var så lykkelig som man kunne være i Nord-Korea. Hun er den typen menneske som tilpasse seg omgivelsene, gjør det beste ut av det. Det er de som klarer å være lykkelige ett sted, som også vil være lykkelig det neste. I dag er hun en livsnyter, hun er virkelig morsom. Hun er nok den av flyktningene jeg kom nærmest.

I sexindustrien
Hennes mann tillot seg å le da han så en reportasje på TV, om hvor mange flotte sko statens fabrikker laget. Han lurte på hvor de ble av. Det førte til lange avhør og fengsling. Hennes datter var den første i familien som dro over til Kina. Men hun kom tilbake, ble fengslet, overlevde fangeleiren og rømte igjen.

- I et annet land kunne hun vært dissident. Hun trodde aldri på regimet,

- Men hun ble gift, i Kina?

- Ikke egentlig gift. Hun solgte seg. Det er en måte å overleve på, er man kvinne og har ingenting annet å selge, kan de fortsatt selge seg selv i Kina. Ikke nødvendigvis i sexindustrien, men som koner.

- Så rømte hun videre til Sør-Korea, og nå driver hun selv i sexindustrien?

- Ja, eller kvasi-sexindustrien. I Asia blir sexindustrien ikke alltid kalt ved sitt eget navn, man omskriver.

- Så hun formidler karaokesangere til arbeidere?

- Ja, de synger karaoke.

Men det var den samme datteren som klarte å skaffe penger til å få sin mor smuglet ut av Nord-Korea på første klasse. Et forfalsket pass fikk fru Song ut av Kina og inn i Sør-Korea.

Verre enn hunder
- Nord-Koreas store utfordring er ikke Sør-Korea, det er Kina. Grensen er 1000 kilometer lang, og den er ikke tett. Varer smugles inn, folk krysser grensen og kommer tilbake. Og i Kina ser de at folk får spise ris hver dag, noen ganger tre ganger om dagen. Dette området er et av Kinas fattigste områder, og likevel blir Nord-koreanerne overveldet av rikdommen.

- Du forteller om en flyktning som kommer til en fattig gård og oppdager at hunden på gården får bedre mat enn han fikk å spise?

- Ja, jeg har vært ved grensen og intervjuet flyktninger som nettopp har kommet over. De sitter og ser på fjernsyn og kan bare ikke tro sine egne øyne. De forstår at hele deres liv har vært en løgn. Og innsikten sprer seg tilbake i grensestrøkene. Jo nærmere nordkoreanerne bor grensen til Kina, jo mindre tror de på regimet.

Hovedpersonene i boka er likevel kjæresteparet Mi-Ran og Jun-Sang. Deres kjærlighet er umulig i Nord-Korea. Jun-Sang er en elitestudent, hans familie har høy status. Mi-Rans far har en dyster hemmelighet: Han er krigsfange, en sørkoreansk soldat som overlevde fangeleirene og fikk slite i gruvene.

- For oss virker de to unge nærmest utrolig naive?

- Ja, men slik er også Nord-Korea. Mi-Ran forteller at når hun som 26-år gammel lærer flyktet til Sør-Korea, visste hun fortsatt ikke det mest grunnleggende om tema som sex.

Mi-Ran og Jun-Sang møttes om kvelden, skjult av mørket. De gikk lange turer sammen, de snakket om det meste, men aldri om å flykte. Da Jun-Sang ble tatt opp som student ved et eliteuniversitet i hovedstaden Pyongyang så de hverandre sjeldnere, men de skrev lange brev. Jun-Sang fikk sjokk da han oppdaget at jenta han elsket hadde flyktet. Hun kunne ikke vite at han også planla flukt.

Hver tiende død
I Nord-Korea døde folk som fluer. Demick forteller om en far som lot sin lille gutt lete ved markedsbodene etter mat. Han døde da han spiste bedervet fiskeslo. Døde mennesker lå i gatene, foreldreløse barn vandret hjemløse rundt.

- Mi-Ran var den første av flyktningene jeg traff at de jeg intervjuet til denne boka. Hun hadde vært lærer, så jeg intervjuet henne om tilstanden i skolen, om sulten blant barna.

- Du skriver at det er et sted mellom 600 000 og tre millioner døde av sult?

- Ja, kanskje ti prosent av befolkningen. Det er ikke mulig å vite det mer nøyaktig.

- Hvordan er situasjonen nå?

- Den er forferdelig. Ikke så ille som i nittiåra, men den er veldig dårlig. Nord-Korea har mistet mye humanitær hjelp. Kineserne er også mindre sjenerøse enn før.

Søstrene fengslet
- Du forteller at flyktningene fra Nord-Korea sjelden blir lykkelige i sør?

- I dag har sørkoreanerne forakt for nordkoreanere. De ser på dem i nord som sine fattige, gale, slektninger. Samtidig vil ikke nordkoreanerne ha for mye med hverandre å gjøre heller. De stoler ikke på hverandre, det er en stadig frykt for nordkoreanske spioner. Og de må leve med å ha forlatt sin familie, og at familiemedlemmene blir straffet.

- Begge Mi-Rans søstre ble arrestert?

- Ja. De er forsvunnet.

- Du skriver at dette skjedde da det var hungersnød. Du tror ikke lenger de lever?

- Nei.

- Dette er grunnene til at navnene i boka er pseudonymer?

- Ja.

Ingen vil hjelpe Da Jun-Sang rømte, traff Mi-Ran ham igjen. Men rollene hadde forandret seg. Det at hun hadde familie i Sør-Korea hjalp henne, mens han som tidligere elitestudent måtte leve av tilfeldige jobber. Og Mi-Ran hadde giftet seg, og fått barn. Kjærligheten hadde fått vanskelige kår, slik nordkoreanere ellers sliter med sine nye liv.

- Tror du regimet snart vil falle?

- Hadde du spurt meg for et år siden, hadde jeg svart at de ikke har lenge igjen. Men nå støtter kineserne dem mer igjen. Og hvem vil egentlig at regimet i Nord-Korea skal falle? Kineserne ønsker ikke at nabolandet skal kollapse, Sør-Korea har ikke lyst til å ta seg av 20 millioner fattige slektninger, Japan har ikke lyst på et forenet Korea med 70 millioner innbyggere. Og USA - hvordan skal de begynne sin militære tilstedeværelse dersom Nord-Korea faller? De eneste som egentlig har lyst til at regimet skal falle er det nordkoreanske folket selv.

•Barbara Demicks hjemmeside for boka: Nothing to envy