Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

et hjem for oss, et hjem for deg

Verdens beste tv-serie fyller 15 år. Vi har snakket med nordmenn som er knyttet til «The Simpsons». Enten de liker det eller ikke.

 DET ER FRED. OLSEN her. Jeg så du hadde lagt igjen en beskjed. Jeg forstår hva det gjelder. Men det er nok en umulighet. Det er ingen der borte som kjenner til meg. Jeg har aldri hatt ansiktet mitt i avisene, ikke i fjernsynet. Ingen har sett meg. Vedkommende tegner måtte ha vært flink om han absorberte meg usett og tegnet det ut. Jævla flink. Så nei da. Det er totalt umulig, det der.

-  Men du skjønner hvorfor jeg spør, eller?

-  Jada, jada. Jeg har jo kikket innom serien noen ganger, helt kort. Men det er altså kliss umulig. Mhm. Det var bare det jeg ville si.

-  Hva synes du ellers om serien?

-  Helt uinteressant. Takk. Hei.

MATT GROENING HAR aldri kommentert om det var skipsreder Fred. Olsen som sto modell for Montgomery Burns, direktøren for Springfield atomkraftverk. Det eneste som peker i den retning, er at Groening langt uti slekta er av norsk avstamning, at den Fred. Olsen-eide klokkefabrikanten Timex var omtalt i amerikanske medier omkring tidspunktet da The Simpsons ble skapt, og at de likner en hel del. På den annen side har Matt Groening aldri erklært seg nevneverdig inspirert av Norge (utover at Barney, stamgjest på Moes Tavern, har norsk mor). For som Groening sa i et intervju i 1991: «Min bakgrunn er norsk og tysk, to av de minst morsomme folkegruppene i verdenshistorien. Hvordan jeg endte opp med tegnefilmer er et mysterium.»

I dag er det nøyaktig 15 år siden julespesialen «Simpsons roasting on an open fire», den første halvtimelange «The Simpsons»-episoden, ble vist på amerikansk tv. I tillegg til Homer, Marge, Lisa, Bart og Maggie, ble Marges kjederøykende søstre Patty og Selma introdusert, og nabo Ned Flanders fikk en kort gjesteopptreden. Så kort, faktisk, at han ikke engang rakk å si «Hi-diddily-ho, neighborino».

-  LA OSS SI AT jeg er lei meg og nedfor, begynner Harald Eia.

-  Da vil det være sånn at alle, absolutt alle, rundt meg av en eller annen grunn har det utrolig kult. Dét er den essensielle Simpsons-tonen. Det var den vi kicka så sinnssykt på. Alle kontrastene er skrudd høyere opp. Sånn som på en fjernkontroll, liksom.

Dét er Arendal, 1994. Jan Tore og Vidar er på vei til gatekjøkkenet ved rutebilstasjonen for å spise ruglete påmmfri . På veien snakker de nok en gang om hvor mye påmmfrisjappa betyr for dem. Men når de kommer fram til rutebilstasjonen, har det gamle gatekjøkkenet blitt til en kebabsjappe. En opprørt Jan-Tore klarer så vidt å stotre fram: «Men Arendal er ikke moden for kebab, Vidar».

-  Jeg husker vi følte at det var en veldig typisk «Simpsons»-replikk, sier Eia.

Det var under arbeidet med «Lille Lørdag» at han og Bård Tufte Johansen begynte å se på «The Simpsons». De begynte vel egentlig å studere «The Simpsons».

-  En annen ting som inspirerte oss veldig, var hvordan alle karakterene er altfor smarte i forhold til det som er troverdig i vanlig sitcom -tenkning, fortsetter Eia.

-  Homer er ikke bare en fyr som liker å se på tv. Han har et filosofisk forhold til det. Han betrakter tv-apparatet som en hellig gral. Det er et avansert nivå der. Og litt sånn er det med Jan-Tore og Vidar også, som når Vidar kommenterer hvordan Jan-Tore snakker, sier han og skifter til arendalsdialekt:

-  «Fy fan. Du bruker knapt språk, Jan-Tore. Helt som Hanne Ørstavik.»

Harald Eia må le når han gjenforteller det.

-  Og det er jo akkurat sånne ting vi digger.

I EPISODE I sesong 15, som ennå ikke er vist på norsk tv, skriver Marge sin første roman. Når forlaget skal utstyre boka med «blurbs», omslagsskryt fra andre forfattere, kontakter de blant andre Thomas Pynchon, USAs mest myteomspunne, nålevende forfatter. Han lever en eremittilværelse og ikke har blitt avfotografert siden high school-årboka på 50-tallet, men han låner gladelig ut stemmen sin til «The Simpsons». Her blir han til en tegneseriefigur som står langs motorveien med en papirpose over hodet og roper «Hei, bli tatt bilde av med en sky forfatter! Og få en autograf på kjøpet!»

-  Serien har greid å ha løpende kontakt med samtida rundt seg, og unnlater aldri å rive amerikanske tenkemåter sønder og sammen. Det tror jeg tiltaler folk, sier forfatter Tore Renberg, som har om lag hundre opptakskassetter og fire DVD-sesonger med «The Simpsons» hjemme.

-  Og enten det er Thomas Pynchon eller Tony Blair eller R.E.M. som opptrer med stemmer, så kommer de jo ikke nødvendigvis godt ut av det. Bortsett fra at de gjør det, simpelthen fordi de er med som stemmer.

Men når det er sagt, påpeker Tore Renberg, så er det ikke nødvendigvis episodene med kjente gjester som er de beste.

-  Jeg synes det er helt utmerket når det bare er fokus på det menneskelige, når det foregår et skjebnedrama blant de fem i familien som går helt inn til hjerterota på deg. Samtidig som det er løye , både rompehumor og humor for dem som er in the know . Det vil jeg kalle et ideelt kunstnerisk uttrykk.

EN TRUSSEL MOT amerikanske familieverdier, sa George Bush senior under republikanernes valgkamp i 1992. «Det dummeste jeg har sett», erklærte kona Barbara. Men bortsett fra en kort boikott i Costa Rica og kraftige reaksjoner fra brasilianske myndigheter etter familien Simpsons\' ferie til Rio de Janeiro, har «The Simpsons» møtt forholdsvis lite motstand. Serien sendes nemlig på den Bush-vennlige tv-kanalen Fox. Produsent David X. Cohen har forklart dette med at manusforfatterne er «fullstendig uavhengig av tv-selskapet», noe som bare er delvis sant. En episode som harselerte med den katolske kirken ble for eksempel sensurert av Fox.

-  Møt den dysfunksjonelle familien Simpsons, sier Harald Eia med tullestemme.

-  Jeg har alltid synes at serien har fått feil omtale. Den er ikke dysfunksjonell og kynisk. Den er rørende og sentimental og god, og ender bra til slutt. Jeg mener, når det blir streik på kjernekraftverket og alle arbeiderne synger protestsanger, da fryser jeg på ryggen. Og slike ting som at serien er hipp og ironisk og full av populærkulturelle referanser, det er i beste fall en dårlig analyse av hvorfor den er bra. Det er jo ikke referansene som bærer serien.

Harald Eia tenker seg om.

-  Men okei. Jeg digga innmari episoden da de gjorde narr av sånne collegestudenter som digger Monty Python, de som sier «We are the Knights Who Say Ni! Ni!» og ler sånn hespete, rar latter. Det er ganske smart, altså. Det er på et sånt nivå at det ikke holder å være en fyr som misliker Monty Python. Nei. nei. Her må du nesten være en fyr som på et eller annet tidspunkt digga Monty Python og hadde en hespete, rar latter.

ALLE OVERSETTERE med et fnugg av selvrespekt burde bruke ei uke på en enkelt episode, mener Lars Lenth, fiskeprogramleder på NRK med Bård Tufte Johansen og norsk oversetter av «The Simpsons» fra 1995 til 1999.

-  Men det er jo så dårlig betalt at man ender opp med å gjøre det på en halv dag. Så får man heller bare prøve å trekke ut essensen, tenke at oversettelsen er et supplement og at hørselshemmede flest følger med på helt andre serier.

-  Det er mye som går tapt i oversettelsen?

-  Det er jo en tanke bak hvert eneste ord. Alt er veldig velskrevet, veldig gjennomarbeidet. Og fullt av underforståtte, uuttalte ting. Det er driiit smart, sier Lars Lenth.

-  Er du en av de som har drømt å skrive for «The Simpsons»?

-  Ja, ja. Men der tror jeg det er ganske tøff konkurranse. Det er vel den skrivejobben som henger høyest i amerikansk tv. 10-15 mann som skriver i ett sett. Og så bruker de en femtiendedel av det. Men, sier Lars Lenth og humrer lett.

-  Det er faktisk vanskeligere å bli norsk oversetter. Enda vanskeligere, om mulig. Vi er tusen mann som settes inn i et rom og får ti minutter på å komme opp med noe morsomt.

-  Er det sant?

-  Nei.

HARALD EIA holder sesong fire for å være den aller, aller beste. Da jobbet talkshowvert Conan O\'Brian i manusteamet. Lars Lenth må innrømme at han har gått litt surr i kronologien etter hvert. Tore Renberg mener alt fra sesong to til sesong fem er legendarisk. Han har for så vidt fått med seg noen helt ferske episoder også.

-  Det går litt opp og ned, man merker jo det. Det føles noen ganger som om det begynner å bli tomt for ideer, til min store skrekk. Men hvilken tv-serie kan man ikke si det om? spør Renberg.

Simpsons-far Matt Groening har tidligere uttalt seg sprikende om seriens framtid, men synes nå oppsatt på å nå 20 sesonger. Det vil i så fall gjøre serien til den lengstlevende i amerikansk fjernsynshistorie. Det har også lenge vært snakk om en kinoversjon; den er nå utsatt til 2008.

Tore Renberg har uansett ikke tenkt å gi opp familien Simpson.

-  Jeg er blitt oppriktig glad i de folka. Jeg relaterer, liksom. Spesielt til Lisa. Jeg har alltid likt henne, jeg vet ikke hvorfor. Hun er bare veldig sjarmerende og full av gode intensjoner. Jeg har alltid tenkt at jeg vil gifte meg med henne, når hun vokser opp.

Harald Eia, på sin side, har ingen favorittfigur.

-  Jeg er ikke sånn, jeg. Jeg bare ser en episode og så digger jeg den. Jeg går heller ikke rundt og sier «D\'oh!» på hundre forskjellige måter, poengterer han.

-  Jeg er jo ikke nerd.

Kilder: www.snpp.com, «It\'s potato, not potatoe - en analyse av komikk og kritikk i animasjonsserien The Simpsons» av Håkon M. Sverdrup (hovedoppgave).

Fredag 7. januar klokka 20 starter sesong 15 av «The Simpsons» på TV3.

HOME, SWEET HOME: 742 Evergreen Terrace i Springfield, ett eller annet sted i USA.
SKOTSK: Groundskeeper Willie.
RELIGIØS OG NABO: Ned Flanders.
OND: C. Montgomery Burns.
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media