SLITEN NÅ: Whitney Houston burde sluppet dette. Hun er et sørgelig skue, og stemmen hennes er i praksis borte. Men publikum tilgir likevel.
Foto: Erling Hægeland/Dagbladet
SLITEN NÅ: Whitney Houston burde sluppet dette. Hun er et sørgelig skue, og stemmen hennes er i praksis borte. Men publikum tilgir likevel. Foto: Erling Hægeland/DagbladetVis mer

Et hjerteskjærende syn

Whitney Houston rotet rundt i sin egen katalog av gylne hits som en ubuden gjest.

||| KONSERT: STAVANGER (Dagbladet): Å hyre inn Whitney Houston til å åpne en ny skøytehangar i Stavanger, er årets klart mest vågale konsertstunt i Norge.

En booking som var vågal også i god tid før svensk og dansk tabloidpresse og Stavanger Aftenblads utsendte sablet ned Houstons opptreden i København i forrige uke.

For hvor friskmeldt var hun egentlig før dette?

Mistet hun ikke det som var av stemmeregister for ti år siden?

Å skru, lappe og klippe sammen en brukbart anstendig comebackplate (fjorårets «I Look To You») er ingen sak. Å utsette Whitney Houston for det nådeløst avslørende konsertformatet er derimot en hjerteskjærende handling.

Host, hark, stønn Nedsablingen av Whitneys konsertform er en enkel øvelse i forhold til en del tekniske og framføringsmessige parametere.

Hun svetter, hun hoster, hun harker. Hun klarer knapt å fullføre setninger. Hun tar plutselige pauser.

Hun har en rasp i stemmen som skrubber opp ethvert glidende parti hun måtte prøve på. Ofte går de største vokale kraftanstrengelsene nærmest opp i røyk, andre ganger er det akkurat som om stemmen imploderer på slutten av refrenglinjene.

Ubuden gjest Å høre henne driste seg til å strekke seg det lille ekstra mot de høyeste tonene i hennes nå begrensede register, er nesten litt rørende; hun prøver virkelig iblant, som om det er en siste æreskamp verdt å kjempe.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det stussligste er selvsagt at Whitney Houston vandrer rundt i sin egen katalog av gylne og falmede hits som noe av en ubuden gjest.

Snu settet på hodet Det er for eksempel helt meningsløst å legge popgullet i settet, de eviggrønne hitsene alle de 13000 har kommet for å høre, til sist i settet, på et tidspunkt da all oksygen og kraft er brukt opp.

«I Wanna Dance With Somebody» og «How Will I Know» blir nøyaktig det freakshowet vi kunne frykte, og det hun prøver på i «I Will Always Love You» er ren selvskading.

Men midt oppi all denne elendigheten framstår ikke denne kvelden med Whitney Houston som fullstendig meningsløs. Ganske meningsløs, men ikke helt.

Hun er en vandrende personlig tragedie som med sitt liv, sin karriere og sitt fall eksemplifiserer de høyeste toppene og de dypeste dalene i soulmusikken.

Hun hadde alt, og tapte alt.

Hun har ingenting igjen, ikke engang stemmen.

Tilgivelse Soulmusikk handler om søken etter den absolutte trygghet på den ene siden og den totale ensomhet på den andre. Om sorg og glede, om frykt og varme, synd og tilgivelse. Whitney Houston eksemplifiserer hele dette spennet med sin hjerteskjærende framtoning.

Og hun får varme og tilgivelse, selv om hun er et sørgelig syn.

Hun får føle en hjertelig varme fra et ganske dedikert publikum som antakelig synes denne konserten var mye bedre enn fryktet.

Hvis publikums glede over i det hele tatt å få se henne gir mening og dybde til Whitney Houstons liv og tilværelse på dette tidspunktet i livet, så er det verdt et ekstra øye på terningen alene.