||| DET FØRSTE «Operation Flashpoint» er et minneverdig spill som virkelig fortjener tittelen krigssimulator.
Der du i andre førstepersonskytere kan ta et halvt magasin i skallen før du endelig legger på røret hadde dette spillet en helt annen innstilling til realisme. Et velplassert skudd og vips så var krigen over for din del.
FOR AT RELATIV REALISME som dette skal fungere, må en krigssimulator effektivt ta livet av heltebegrepet vi ellers tar som en ren selvfølge.
Du er ikke lenger begivenhetenes sentrum; en stor udødelig helteskikkelse som egenhendig redder dagen med sitt utømmelige arsenal. Du er en anonym del av det store krigsmaskineriet. Sårbar, begrenset og fullstendig avhengig av andres beslutninger.
Dette har en voldsom tiltrekninskraft for enkelte spillere, mens andre forståelig nok har problemer med å akseptere at helterollen forsvinner og den sinnsyke økningen i utfordringer det medfører.
FOR DE SOM SATTE PRIS på det første spillet eller simulatorer generelt kan det ha opparbeidet seg ganske store forventninger til «Operation Flashpoint: Dragon Rising».
For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn
Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.
Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.
Gå til innlogging medVi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.
Vi bryr oss om ditt personvern
Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.
Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger
