Et hundeliv

Bob hund snakker om gamle dager og disse dager og albumet «Stenåldern kan börja»:

- DET ER IKKE SANT.

Keyboardist Jonas Jonasson i Bob Hund rister på hodet, ser på bassist Mats Hellqvist og trommis Mats Andersson, rister på hodet igjen. Det er denne påstanden han protesterer på: At Bob Hund blir likt uansett hva de finner på. At de aldri har fått dårlig kritikk, bare masse respekt. Fordi de spiller skeiv musikk. Fordi de synger på skånsk. Fordi de er politiske. Fordi låtene kan hete «Tralala lilla molntuss, kom hit skall du få en puss». Fordi de framstår som antihelter.

- Det er ikke sant, sier Jonas og retter på det brede, stripete slipset sitt.

- Vi har for eksempel fått høre at den første singelen fra den nye plata er...

Han smiler.

- ...dårlig

- Ikke dårlig, vel, sier Mats H.

- Vanlig da, sier Jonas.

- Ja, vanlig, sier Mats A.

TIMEN FØR SATT DE I EN SOFA i en kjeller og så på mens sanger og låtskriver Thomas Vberg tegnet skjegg og briller på polaroidbildene sine. De hadde byttet om til de hvite skjortene med den røykende hunden på brystet. De hadde fått ukeskjemaene sine av manager Marcus. De hadde blitt fotografert. Nå ventet de på at Thomas skulle bli ferdig med pennen, reise seg fra det røde teppet, ta skinnjakka og den rutete bowlingveska under armen og gå hjem. Og det gjorde han. For det er ikke Thomas som skal snakke idag. Det er Jonas, Mats og Mats. Det er slik de gjør det i dette bandet.

- «Stenåldern kan börja» er kanskje den mest enhetlige plata vi har laget, sier Jonas.

- Nesten alle låtene har en ordentlig start og en ordentlig slutt.

Vi sitter på en restaurant på Söder i Stockholm. Det lukter köttbullar . På det brune bordet står fem tomme ølglass.

- Og før?

- Før har vi alltid klippet og klistret sammen musikken vår, sier Mats H.

- Hvordan da?

- Vi pleier å sitte hjemme og lage melodier mens vi ser på tv, så møtes vi i øvingslokalet og spiller inn alt på kassetter.

- Dere spiller inn alt?

Mats H. nikker.

- Vi har en stor kiste hvor vi samler på melodier, slik at det bare er å plukke blant kassettene hvis vi mangler noe i en låt.

- Må dere være enige om at en låt er ferdig?

- Ja, sier Jonas.

- Ja, sier Mats H.

- Ja, sier Mats A og smiler.

- Blir dere ofte sinte?

- Ikke nå lenger.

- Men det hender at vi krangler noe jævlig, sier Jonas.

- Det er da de beste låtene blir til. Når vi står og skriker «då spelar vi in den här jävla skiten, då» til hverandre.

FOR TI ÅR SIDEN BESTEMTE Jonas og Thomas seg for å starte et band. De hadde flyttet fra Skåne til Stockholm. Jonas hadde blitt sparket fra jobben sin og Thomas hadde fått tilbud om å bli sjef for en skolekantine, men takket nei. De traff Mats H. De startet bandet EPA: Ej På Arbetet. Etter hvert skiftet de navn til APA: Aldrig På Arbetet.

- Jeg kjente Johnny, sier Mats H.

- Jeg visste han var flink til å spille gitar, men han ville ikke bli med i bandet.

Jonas og Mats A. ler.

- Så skyldte han meg hundre kroner, og jeg sa at han enten måtte betale eller bli med å spille. Det var lurt. For jeg visste at Johnny aldri hadde penger.

- Men i løpet av det første året sa han ikke et ord, sier Jonas.

- Han bare kom, spilte gitar og gikk igjen.

- Så hvorfor beholdt dere ham?

- Hvorfor?

Jonas tenker seg litt om.

- Nei, det var vel fordi han var flink til å spille.

- Med Conny var det annerledes, sier Mats H.

Conny er gitarist i Bob Hund.

- Han hadde øvingslokale og så kul ut - utover det visste vi ikke hva vi skulle bruke ham til.

MEN DE FIKK ALTSÅ BRUK FOR gitaren hans. Og for Mats A. På tross av at han ikke hadde trommesett. Gjengen tok navnet Bob Hund. De begynte å lage musikk. De spilte på klubber rundt om i Stockholm. En gang kom det tre hundre mennesker. En annen gang kom det tre mennesker. Og en hund.

- Vi skulle lodde ut demoen vår, sier Jonas.

- Men ingen gadd å svare på spørsmålet. Til slutt måtte vi bare hive plata ut i lufta. Da flyttet alle på seg.

Etter hvert begynte det å gå rykter om konsertene til Bob Hund. Spesielt om sangeren Thomas, som lå-hoppet-krabbet-rullet rundt på scenen. Og etter Hultsfredsfestivalen 1993 fikk bandet platekontrakt.

- Det var det ingen av oss som hadde tenkt på, sier Mats H.

- Hvordan da?

- Ingen i bandet har noensinne følt seg som en popstjerne. Det spesielle med Bob Hund er at alle er like mye verdt. At det er en spesiell kjemi mellom oss i bandet.

- Vi er veldig demokratiske, sier Jonas.

- Hva skjer hvis en slutter?

Det blir stille rundt bordet.

- Da måtte vi utlyse en look-a-like konkurranse, sier Mats H.

- Hehe, sier Mats A.

Jonas setter ned ølglasset på bordet. Tørker seg rundt munnen.

- Nei, sier han.

- Det ville ikke fungere. Da ville kjemien gå tapt.

I KOLLEKTIVET BOB HUND inngår også manager Marcus og designer Martin Kann.

- Uten manageren vår hadde vi ikke eksistert lenger enn ett år, sier Mats H.

- Det er han som holder orden og som lager skjemaer for hva vi skal gjøre i uka som kommer. Det er han som har bestemt at alle må oppføre seg.

- Hvordan fant dere ham, da?

- Han sto alltid fremst på konsertene våre, og hadde på seg caps med propeller på. Vi tenkte at han måtte være en bra fyr. Så kom han og spurte om han kunne få gjøre noe sammen med oss.

- Og Martin Kann?

- Det er en gammel venn av meg og Thomas, sier Jonas.

- Martin har laget alle cover og plakater. Det er litt bra å ikke ha kontroll over alt.

- Hvorfor er han på coveret til «Omslag: Martin Kann»?

- Fordi han leverte noen skikkelig dårlige forslag først. «Försök att vara lite mer personlig», sa vi. «Här då, för helvete», sa han. Og laget et cover med et stort bilde av seg selv.

BOB HUND ØVER HVER DAG fra ni til fem. Hver dag kommer noen for seint. Og nesten hver dag er det noen som klager på at en annen drikker for mye.

- Jeg ser på det å spille som en hobby, sier Mats H.

- For meg er det en jobb, sier Jonas.

- Jeg har kone og to barn og kan ikke si: «Nej, nu ska pappa ut och leka lite». Men samtidig har vi spilt sammen så lenge at vi kan ta oss fri en dag hvis vi vil. Det å dra til Gröna Lund og kjøre karusell kan også være en øvelse.

- Nå har vi jo ikke vært på Gröna Lund, da, sier Mats A.

- Det er sant, sier Jonas.

- Men vi kan dra dit. Hvis vi har lyst.

En gang i uka er det møte. Det er da manager Marcus deler ut ukeskjemaene sine. Det er da alle kan si hva de mener.

- Det er da vi stemmer for eller mot forskjellige ting, sier Mats H.

- Stemmer?

- Ja, stemmer. Noen ganger har vi fått forespørsler om vi vil bli sponset med klær. Da må vi stemme over om vi vil det. Men det vil vi aldri.

- Fordi det betyr å selge seg?

- Ja. Vi har egentlig bare blitt sponset to ganger, sier Jonas.

- Den første gangen fikk alle t-skjorter. Men de var for store. Den andre gangen skulle vi få sko. Men de kom aldri.

- DET ER MER «VELKOMMEN TIL OSS NÅ».

Mats H. ser på klokka. Han har snakket lenge nå. Om Bergman Rock som spiller inn låter hele tiden. Og om to av låtene på «Stenåldern kan börja», som ble spilt inn i en stue. Snart skal han gå og treffe datteren sin.

- Du trenger ikke å være musiker for å forstå denne plata, sier han.

- Måtte man være det før?

Alle tre nikker.

- Vi har nok skjøvet folk fra oss, ja, fortsetter Mats H.

- Dørene har ikke vært helt åpne.

- De har vært åpne, sier Jonas.

- Men det er mange som ikke har turt å komme inn, sier Mats H.

- Ja, det har kanskje vært litt mørkt der inne, fortsetter Jonas.

- Men nå vil vi nå fram også til de som ikke er intressert i musikk, til de som lar radioen stå på samtidig som de ser på tv.

- Ja.

Mats H nikker.

- Nå vil vi lokke dem inn. Og stenge dørene bak dem.

BOB HUND