Michel Houellebecq poserer gjerne som utbrent lassis på pressebildene - nærmest en parodi på sine egen romanskikkelsers tafatte og elendige liv. Bakom skjuler det seg en av vår tids skarpeste samfunnskritikere og en uhelbredelig romantiker, mener vår anmelder. Foto: Miguel Medina / NTB Scanpix.
Michel Houellebecq poserer gjerne som utbrent lassis på pressebildene - nærmest en parodi på sine egen romanskikkelsers tafatte og elendige liv. Bakom skjuler det seg en av vår tids skarpeste samfunnskritikere og en uhelbredelig romantiker, mener vår anmelder. Foto: Miguel Medina / NTB Scanpix.Vis mer

Anmeldelse: Michel Houellebecq - «Serotonin»

Et hyl etter mening og nærhet

Michel Houellebecq er både politisk og romantisk i sin nye roman.

«Serotonin»

Michel Houellebecq

6 1 6
«politisk og romantisk»
Se alle anmeldelser

I Michel Houellebecqs nye roman møter vi enda en motløs, kynisk og pessimistisk jeg-person, en av de mange «verdiløse menn» som befolker hans romaner og vår samtid. Han har det latterlige navnet Florent-Claude Labrouste, et navn han naturligvis hater, slik han avskyr det meste av sitt jordiske hylster og dets omgivelser.

Heldigvis er han innplassert i en skarpt skildret kontekst. Romanen gir oss et privat liv reflektert i samfunnet det befinner seg i, i den tilstanden av overflod og overflødighet som herjer mer og mer. Som leser merker jeg at jeg savner slik tyngde i det jeg kjenner av hjemlig prosa.

Enorme vyer

«Serotonin» har vyer av en helt annen karakter enn forfatterens forrige roman, «Underkastelse», som til tross for sin uomtvistelige aktualitet i islam-temaet, var romanmessig langt svakere. Boka før det igjen, «Kartet og terrenget», var derimot på høyde med denne i sin utforskning av kunstens kår i en selvmorderisk tid.

I årets bok er ikke kunsten midtpunkt i seg selv, her handler det i første halvdel mest om menneskelige relasjoner, i resten stadig mer om dagens Frankrike, med særlig fokus på landbruket, før teksten kaster seg opp til et sterkt, romantisk hyl etter mening og nærhet.

Fitteprat

De innledende rundene med tilbakeblikk på diverse forhold til kvinner er uttværende, velkjent tematikk hos forfatteren: umuligheten av stabile relasjoner, frisinnets og pornografiens tvangsregime, og den destruktive kraften i å gjøre partneren til objekt.

Det blir mye fitteprat, og Houellebecq er som vanlig drøyt pornografiserende i blikket på damer. De har flotte rumper og er mer eller mindre gode til å suge pikk. Umuligheten av å bli tilfreds, lykkelig og i balanse, preger alle relasjonene, bortsett fra hos hovedpersonens egne foreldre. Til gjengjeld begår de selvmord sammen.

Den tredje stemmen

I denne grøten får vi likefullt skarpsynte skildringer av kommunikasjonsbrister i parforhold, og gode generaliseringer av stereotypier. Forfatteren ser og formidler forventningene som kolliderer hos par, og det er lett å kjenne seg igjen i håpløsheten, slik det også instinktivt er lett å oppleve avstand til den tafatte, likegyldige hovedpersonen og hans passive, neddopede opprør mot skjebnen.

Florent-Claude surrer rundt i sin indre monologs lange, verbale krokveier. Houellebecqs nærmest Solstad-aktige omstendelighet er habilt oversatt av Tom Lotherington, som er blitt den tredje stemmen forfatteren har fått på norsk. Dét er også noe å tenke på.

Fåfengte protester

Når man leser seg inn i Houellebecqs forfatterskap, kan man fort gå lei av den navlebeskuende vemmelsen han beskriver. Det er et ledemotiv som han til tider har fått mye ut av, til tider er det bare kjedelig. I Serotonin får denne navlevandringen imidlertid en slående resonansbunn når romanen etter omtrent halvgått løp gir seg i kast med en grundig og informert kritikk av industrilandbruket og sivilisasjonens hjelpeløshet overfor dets mekanismer.

Turen inn på en hønsefarm sammen med den unge veterinæren Camille, hun som skal bli hovedpersonens egentlige flamme, er uhyggelig deprimerende. Også hele framstillingen av situasjonen for melkebøndene i Normandie, med deres fåfengte forsøk på å protestere mot EUs melkekvoter, har nivå av vesentlig samfunnskritikk.

Lynnedslag

Hele Houellebecqs pornofiserte verdensbilde smuldrer (heldigvis) opp i bokas gripende skildring av hvordan den forsmådde kjæresten Camille gråter og gråter, bare gråter, uten et ord, når hun blir klar over sin elskers ubetenksomme svik. Her blir Houellebecq lyrisk i sin undertrykte lengsel etter autentisk følsomhet.

Det er i slike smale sprekker i den forherdede hinnen av svartsyn at romanen får dybde og dimensjon. Kontrasterende lynnedslag blinker gjennom fortellingens mørke, og det er da Houellebecq er på sitt beste.

Purple skrik

Den andre hovedpersonen, den nesten parodiske adelsmannen Aymeric, er en nåtids Don Quixote, nedsyltet i alkohol og selvfornedrelse til tonene av Deep Purples «Child in Time». WOW! tenker jeg mens jeg leser Houellebecqs kløktige skildring av denne vanvittige låta, denne låta som for så lenge siden spilte en sterk rolle også i mitt liv.

Den må jeg høre igjen, tenker jeg, legger boka til side, går inn på YouTube og søker opp nettopp den konserten boka omtaler. Jeg blir slått i bakken av styrken i denne totalt meningsløse sangen. Og akkurat da skjønner jeg at Michel Houellebecq er eksakt jevnaldrende med meg (selv om han er fire år eldre). Det er Deep Purples ordløse skrik han (også) driver med i sine bøker.