- Et hyl som måtte ut

Amerikanske Susan Schwartz Senstad bor på Nesodden og skriver om Norge i sin debutroman «Music for the Third Ear». Boka, som allerede er solgt til en rekke land, kommer først på engelsk. I september gis den ut på norsk.

- Jeg var familieterapeut i 20 år, til jeg la ned praksisen min for ett år siden. I løpet av disse årene har mye bygd seg opp innvendig. Jeg har lyttet så lenge. Nå var det på tide å skrive, sier Susan Schwartz Senstad.

Forfatteren har bodd i Norge i 15 år. Helt nede ved sjøen på Nesodden. Men hun vil helst ikke invitere Dagbladet hjem.

Tårer for Zheljka

- Det viktigste er å fokusere på boka, ikke på meg som forfatter. Da agenten min ringte og fortalte at det engelske forlaget Doubleday/Anchor hadde lagt inn bud på manuset, gråt jeg. Tårene rant for Zheljka, hovedpersonen i romanen. Hennes historie må ut, sier Susan.

I tillegg til England og Pax i Norge, er boka allerede solgt til USA, Canada, Nederland og Tyskland. Boklanseringen i London i begynnelsen av april, blir et stort arrangement, blant annet i samarbeid med The Medical Foundation for the Care of Victims of Torture og The Institute for Contemporary Art (ICA).

Vi møtes på Nesodden, i Galleri Vanntårnet. Mens bildene på veggen blir kulisser, får Susans fortelling stå i fokus i noen timer. Zheljka og mannen hennes, Mesud, er flyktninger fra Balkan. Et barnløst norsk ektepar åpner hjemmet sitt for flyktningparet. Zheljka har vært utsatt for massevoldtekt, og Mesud har deltatt i krigen. Begge bærer med seg minnene, men også mer. Voldtekten av Zheljka bar frukter.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Ikke har jeg opplevd krig, ikke er jeg datter av holocaust-ofre selv om jeg er jøde, ikke er jeg jugoslav, ikke er jeg blitt voldtatt. Man kan si at det er overmot å skrive denne boka. Men jeg mener at vi har en plikt til innlevelse og empati.

Jøder må skrive om muslimer, hvite må skrive om svarte, kvinner må skrive om menn. Hvis leseren har en indre konflikt, må den rommes før den kan løses. Hvis jeg kan romme motstridende synsvinkler, er sannsynligheten for toleranse større og sannsynligheten for hat mindre. Hun understreker viktigheten av å romme spenningen i motsetninger.

- Uten å fornærme noen, vil jeg si at kunst kan vekke innlevelse på en helt annen måte enn noe annet. Gjennom kunst blir opplevelsen din egen livserfaring.

Tre grunner

Susan gir tre grunner til at denne boka ble «født». I fire år bodde hun i Roma og drev med en terapiform som involverte både kropp og sinn. Hun er opptatt av hva andre generasjon bærer med seg, hva som finnes i an-dregenerasjonens kropper. En av hennes pasienter var datter av holocaust-ofre.

- Plutselig, i en behandlingstime, kom det et hyl fra denne pasienten som fremdeles gir meg frysninger bare ved tanken på det.

- Pasienten forklarte at dette var farens hyl. Et hyl som aldri kom ut. Faren var taus, men likevel kunne pasienten føle at stemningen av lyden fra dette hylet satt i veggene i barndomshjemmet hennes. Susans øyne fylles av tårer mens hun forteller.

- Hylet har jeg båret med meg helt siden jeg hørte det.

Manuspress

Fra 93 til 95 tok Susan en mastergrad for skjønnlitterære forfattere. Presset på å levere manus var stort. Da hun spurte en medstudent hvor han fant fortellingene, svarte han at man skulle ta på alvor de bildene man hadde inne i seg. Dette var i 1994, og i media handlet det mye om krigen på Balkan.

- Jeg hadde en stund hatt «et bilde» i hodet, av en liten klump med asylsøkere utenfor hjemmet mitt. Etter hvert viste bildet ikke mitt hjem, men hjemmet til det norske ekteparet i romanen, Hans Olav og Mette. Og da de åpnet døra, sto det ikke flere flyktninger der enn Zheljka og Mesud.

- Den tredje grunnen er et dikt som sto på trykk i Dagbladet, skrevet om en kvinne som hadde blitt gravid under massevoldtektene. Det fikk meg til å skrive noe ut fra synsvinkelen til hennes ufødte sønn. Plutselig slo det meg at den livmoren jeg skrev om tilhørte Zheljka, moren som var kommet til Norge.

Tenk hva disse menneskene har gjennomgått!

Stoppet opp

Susan banner sammenbitt før hun legger til:

- Vi må ikke bli ferdig med det.

Hun forteller at hun kom til et punkt hvor det stoppet opp i skrivingen. Hun kunne ikke mer.

- Jeg vet at forfattere ofte minner leserne om at romankarakterene ikke er mennesker. Likevel, jeg følte at jeg sviktet mine romanfigurer i denne perioden.

- Erfaringsgrunnlaget for min innlevelse er de dagligdagse sårene i menneskene jeg har møtt. Spørsmålet som stilles i romanen, om det finnes et hierarki i lidelse, er det ikke noe svar på, sier hun.

- Men hvis vi var flinkere til å bearbeide små sår, kanskje de ikke ville hope seg sånn opp inni oss. Det å kunne akseptere egne og andres følelser kan være en vaksine mot fortrengte demoner, sier Susan.

Vår etiske oppgave

Hun forteller at hun ikke har hatt trang til å være partisk når hun skrev romanen.

- Jeg kunne ha ropt til Mesud, over de valgene han gjør, men fra hans ståsted har han ikke engang et valg. Uten bevisstgjøring er det ingen andre muligheter. Vi ser alle verden gjennom vårt eget filter.

Susan mener at vår tids etiske oppgave er å nyansere, som en motvekt til fundamentalisme.

- Det er kanskje så enkelt som at vi hater synden, men ikke synderen, sier hun.

- Min kjepphest er både og, ikke enten eller. Selv om det gjør utfordringen mye større.

- Vi finner ikke noe direkte ondskap i denne boka. Alle handler i god tro. De gjør det beste de kan, med utgangspunkt i det filteret de ser verden gjennom. Likevel er jo resultatet at alle «fucker opp», alle sårer og alle bedrar. Selvsagt finnes det spekulative, amoralske mennesker, men min fortelling handler ikke om dem.

Hun liker godt å snakke.

- Jeg planlegger at det neste jeg skal skrive skal være morsomt. Vi har et fint jødisk ordtak som sier: «Vi planlegger, og Gud ler.»

Når debutromanen foreligger i norsk oversettelse av Merete Alfsen, er tittelen «Musikk for det tredje øre».

- I tittelen ligger det et budskap mellom linjene. Det lille barnets skrik. Susan Schwartz Senstad trekker pusten dypt.

- Inni meg hadde det også bygd seg opp et hyl som måtte ut.

FOKUS: Susan Schwartz Senstad i Galleri Vanntårnet på Nesodden.