HEDERSPRIS? Bobbysocks, Johann Olav Koss og Kjell Inge Røkke har alle vunnet Peer Gynt-prisen. «Å låne Peer Gynts navn til en slik pris er selvfølgelig helt bakvendt», skriver artikkelforfatteren.
HEDERSPRIS? Bobbysocks, Johann Olav Koss og Kjell Inge Røkke har alle vunnet Peer Gynt-prisen. «Å låne Peer Gynts navn til en slik pris er selvfølgelig helt bakvendt», skriver artikkelforfatteren.Vis mer

Et ikon for ingenting

Peer Gynt er en etisk forkastelig figur. Likevel hedrer Norge folk i hans navn.

Jeg trekker fram en revolver og sikter mot Peer Gynt. Ikke mot hjertet, og heller ikke mot hodet. Jeg vil skyte Peer i magen. For jeg tror det først er da han kommer til å se oss inn i øynene: Når han kryper sammen, blødende, langsomt på vei mot døden.

Spørsmål: Hva har Bobbysocks, Johann Olav Koss og Kjell Inge Røkke til felles? Svar: De har alle vunnet Peer Gynt-prisen.

Hvert år kårer stortingsrepresentantene «Årets Peer Gynt». Prisen går til en person eller gruppe som har vist samfunnsansvar og fremmet Norge internasjonalt. Å låne Peer Gynts navn til en slik pris er selvfølgelig helt bakvendt. Det er ingenting ved karakteren Peer som kan knyttes til samfunnsansvar, og den eneste måten Peer fremmer Norge på internasjonalt, er ved å drive skruppelløs handel med slaver og våpen. Så hvordan kan dette subjektet ende opp som en offisiell og gjev statuett som årlig utdeles av Stortinget? Og hvordan kan et kunstverk bli tatt til inntekt for det diametralt motsatte av utgangspunktet?

Det er ikke overraskende at Peer Gynt-skikkelsen har fått ikonstatus. Stykket er skrevet med frekk penn, og det tar tak i eksistensielle og politiske problemstillinger som var relevante på 1800-tallet, og fortsatt er det. Dessuten er det lett å la seg forføre av Peers akrobatiske replikker og skamløse attityde. Men når man har skapt en såpass tiltrekkende karakter, og denne skikkelsen får ikonstatus, kan ikonet rives bort fra det underliggende subjektet og brukes til nær sagt hva som helst. Kroneksempelet på dette er Jesus Kristus: Korset som ble løsrevet fra den korsfestede og hans budskap, og gjort til fane i middelalderens korstog. Ikonet stjeler kraften fra subjektet det opprinnelig representerte, men uten å forplikte seg til dets mening.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ibsen forutså selvfølgelig alt dette og inkorporerte ikonets problem i selve stykket. Da Peer Gynt kommer tilbake til hjemstedet sitt, auksjoneres hans tidligere eiendeler, nærmest som relikvier. Men at det er den aldrende Peer Gynt som faktisk står rett framfor dem, synes de ikke å få med seg. I stykket møter vi altså en yngre generasjon, som har ikonisert figuren Peer. De ser ikonet, men ikke mennesket. Kanskje var dette Ibsens måte å forutsi hvordan fortolkningstradisjonen skulle komme til å forvalte stykkets hovedperson? Men disse innbakte advarslene fra Ibsen til tross: Peer Gynt har blitt et ikon som kan brukes til akkurat hva vi vil. Et våpen uten blink. Et middel uten mål.

Fra de helt første iscenesettelsene ble Peer Gynt allerede brukt som verktøy for tidens politiske prosjekt: Nasjonsbyggingen. Stykkets ironiske distanse til nasjonalromantikken ble tonet ned, og de sympatiske trekkene ved Peer forsterket. De mer eksistensielle og filosofiske elementene, som møtet med Bøygen, ble skåret vekk. Dermed la den gladkåte og dikteriske bondegutten fra Gudbrandsdalen grunntonen i stykkets fortolkningstradisjonen. Et godt springbrett for å gjøre en nazistisk tolkning av Peer Gynt, hvilket ble tilfelle under Nazi-Tyskland. Peer Gynt var et av de mest spilte stykkene i Tyskland under Hitler.

Demian Vitanza.
Demian Vitanza. Vis mer

Ikonet Peer kan altså like godt brukes til å støtte opp om nasjonen, nazismen, eller en kapitalist som Kjell Inge Røkke - ganske på tvers av hva stykket egentlig prøver å problematisere.

Likevel blir hedringen av Røkke som «Årets Peer Gynt» i 2008, stående som et særlig kuriøst tilfelle av pervertert symbolbruk. For hvordan kunne den kyniske kapitalisten Peer Gynt ende opp i støpeskjeen og bli til en knapp i bunaden til en kapitalist som Kjell Inge Røkke? Det absurde i dette er at symbolikken har fordreid seg 360 grader og endt opp på sitt utgangspunkt - men med motsatt fortegn! Den skruppelløse forretningsmannen Peer Gynt vi møter i 4. akt, som skulle være en advarsel mot egoismens og kapitalismens kyniske sider, har blitt til et positivt ladet symbol. Dette positive symbolet ble så brukt for å hedre et menneske som likner nettopp den Peer vi møter på stranda i Marokko i 4. akt. Vrengebildet av Gynt speiler seg i vrengebildet av Røkke: To glade gutter på stranda i Marokko.

Jeg sikter mot magen, Kjell Inge.

Vi har betalt vår billett. Vi setter oss ned på publikumsstolene i teatersalen. Teppet går opp. Midt på scenegulvet er det plassert en spektakulær penis. Som en monolitt. I tillegg til at Peer Gynt har blitt et ikon i seg selv, forsterkes det spektakulære av ikonstatusen til skuespilleren som fortolker tittelrollen. Vi skuer opp mot disse ikonene som møtes på scenen: Skuespilleren som kjemper med tolkningen av stykkets hovedperson. Et ikon innenfor ikonet. En monolitt innenfor monolitten. En matrjosjka-penis som erigeres når vi stirrer på den. Den liker vårt øye, våre blikk. Vi applauderer og penisen vokser med applausen. Og applausen tiltar med ereksjonen. Det ene forsterker det andre: Applaus og ereksjon. Ereksjon og applaus.

Paradokset er selvfølgelig at Peer Gynt slett ikke egner seg som ikonisk monolitt. Han har ingen kjerne, ingen ryggrad. Bare ulike masker, løk på løk. Peer Gynt er ikke en konsistent og enhetlig karakter, men snarere en ansamling mennesker fanget i samme kropp. For å gjenetablere dette som stykkets sentrale problemstilling, ble Peter Steins oppsetning av Peer Gynt i 1971 på Schaubühne am Halleschen Ufer i Berlin, iscenesatt med seks skuespillere i rollen som Peer. På den måten imploderer individualismen fra innsida: Et menneske rommer mange personer, mange diskontinuiteter. Løken er plukket fra hverandre og finhakket. Dette var i mine øyne en viktig frigjøring fra den monolittiske Peer Gynt, fortolket av den monolittiske skuespilleren. Samtidig mener jeg at det ikke er radikalt nok, fordi det likevel opprettholder fokus på individet.

Vi stirrer altså fortsatt på løken - med tårer i øynene. Og gode gamle Descartes klapper oss trøstende på skuldra: Tvilen på subjektet rekonstituerer subjektet nettopp gjennom tvilen. Tvilen på subjektet blir erstattet av subjektet som tviler. Vi er like langt. Vi blendes fortsatt av ikonet, selv om det er et mangehodet troll.

Derfor holder det ikke lenger å plukke løken fra hverandre. Vi må rett og slett kaste hele løken. Det hjelper ikke å multiplisere Peer. Vi må utslette ham. Vi må rive subjektet Peer Gynt ut av stykket for å restituere dets opprinnelige potensialer. Men dette visste vi jo egentlig hele tiden. Knappestøperen i 5. akt forteller nettopp at: «Å være seg selv, er: seg selv å døde”».

Når man blir opphengt i et individ, mister man av syne det som alltid burde være mer interessant enn individet: nemlig mellomrommene mellom individene. Det er gjennom relasjon med andre at vi blir oss selv. For at det i det hele tatt skal finnes et jeg, må det også finnes et du. Språket som oppstår mellom jeg'et og du'et er det samme språket vi bruker for å konstituere en idé om oss selv. Tilhengere av individualisme som filosofisk eller politisk retning må derfor først og fremst innse at individualisme nødvendigvis er en kollektiv bevegelse, altså en måte å organisere oss kollektivt. Ellers hadde det ikke vært en -isme i første omgang, vi ville ikke hatt et ord for det. Det isolerte individet er språkløst. Fortellinger om enkeltindivider på leting etter seg selv, er i stadig større grad en politisk avsporing.

Jeg holder fortsatt revolveren i hånda. Sikter på magen til Peer, men han ser meg ikke. Han står og snakke med ei jente. Jenta har langt blondt hår og enorme bryster, men ikke noe ansikt. Bare en glatt hudfarget flate der ansiktet skulle ha vært. Hvor ble det av Solveig?

Jeg er ikke interessert i Peer Gynt. Jeg er interessert i avstanden mellom han og hans mor. Avstanden mellom han og Solveig. Mellom han og menneskene han møter på reisen sin.

For å gjenbruke en tidligere anvendt metafor: Man kan ikke hogge ned avstanden mellom to trær. Når trærne er hogd ned, vil avstanden mellom trærne bli stående - mellom ingenting og ingenting. Når Peer Gynt og Solveig begge er døde, vil avstanden mellom dem bli stående igjen, som et tegn på kjærlighet. Eller kanskje som kjærligheten selv: Tegnløs, men ikke språkløs, hvis språk oppstår mellom tegn og ikke gjennom tegnet selv.

Det er ved å studere disse avstandene, disse mellomrommene, at vi også forstår menneskene. Og når jeg skriver «studere», mener jeg ikke å analysere disse mellomrommene. Når mellomrommet i seg selv har blitt noe, blitt et studieobjekt, fått et navn, så slutter det jo nettopp å være mellomrom mellom andre ting. Det blir noe i seg selv. Det kan hogges ned. Som trær. Og brennes. Eller omdannes til papir, som autoritetene kan skrive sitt neste lovforslag på. Når jeg sier «studere» mener jeg derfor noe ganske annet: En fordomsfri observasjon. En meditasjon over mellomrommenes potensialitet.

HAR FÅTT PRIS:  Johann Olav Koss, her under EM på skøyter 1994. Foto: Johnny Syversen / NTB scanpix
HAR FÅTT PRIS: Johann Olav Koss, her under EM på skøyter 1994. Foto: Johnny Syversen / NTB scanpix Vis mer

I dette henseende er Peer Gynt et stykke hvor man virkelig må holde tunga rett i munnen. For vi forføres hele tiden av Peer. Han sluker all oppmerksomhet med sine krumspring og sitt søken etter seg selv. De andre karakterene understøtter monolitten Peer, mer enn å stå i reell relasjon. Men midt i 4. akt får vi plutselig hjelp av Ibsen. Etter at Peer har blitt lurt av Anitra, vandrer han videre, alene i den nordafrikanske ørkenen. Et scenebilde åpner seg, med den middelaldrende Solveig som synger sin sang oppe i nord, eller kanskje i Peers tanker. En avstand blir målt opp, mellom Solveigs sang og Peers ørkensvette. Men bildet lukker seg raskt igjen. Og vi ser bare Peer.

Hvorfor lar vi oss forføre av Peers akrobatiske ordspill og luftslott, samtidig som vi vet at dette skaper problemer for mange rundt ham? Hvis vi leser Peer Gynt ut fra etiske parametere, er han en forkastelig figur fra ende til annen. Likevel hører det til myten om Peer at han er en sjarmerende bajas. Hvorfor det? Er forbryteren mer tilgivelig om han er vakker eller morsom? For sitter vi ikke der - i teateret - med smil i munnviken og tårer i øynene når Peer «lindrer» Mor Åses dødssmerte ved å omdikte senga hennes til slede på vei til Soria-Moria-slottet? På den måten kan vi si at Peers estetikk er den samme som dagens kommersielle reklamelogikk: Tilsløring av alt som er etisk uforsvarlig.

Offisiell norsk politikk har for lengst inkorporert Peers estetiske metode: Til tross for en kolossal våpenhandel og relativt høy krigsaktivitet, avbilder Norge seg selv som fredsnasjon. Den gigantiske oljeprodusenten Norge mestrer å avtegne seg som en miljøbevisst nasjon. Og til tross for brudd på en rekke FN-anbefalinger i asylpolitikken, greier Norge å portrettere seg selv som menneskerettighetsforkjemper.

Et skuddsår i magen. Peer ligger på bakken. Han stirrer meg inn i øynene, akkurat som jeg hadde forutsett. Plutselig er han et menneske: dødelig, døende. Jeg innser hva jeg har gjort, men det er for seint å angre. For seint å gjøre om på noe som allerede er gjort. Jeg legger meg ned på bakken sammen med Peer og holder rundt ham.

Kronikken er et utdrag fra et essay som utgis i forbindelse med Festspillene i Bergen

HAR FÅTT PRIS:  Bobbysocks, f.v. Hanne Krogh og Elisabeth Andreasson. Foto: Inge Gjellesvik / NTB scanpix
HAR FÅTT PRIS: Bobbysocks, f.v. Hanne Krogh og Elisabeth Andreasson. Foto: Inge Gjellesvik / NTB scanpix Vis mer