Et ikon i fritt fall.

En lettvint og kjedsommelig gjennomgang av norske helteskikkelser.

Ideen er utmerket: En oversikt over norske såkalte ikoner, av Nils Johan Ringdal tolket som forbilder, eller som han uttrykker det: «...å gjenopplive det nasjonale repertoar av helter og skurker og legender».

En «mini-norgeshistorie», bakt inn i en lekker, moderne miniformatdesign.

- Ringdal betegner sin sjanger som «hyllingskvadet». Han vil vise hvilken «aura det sto om han eller henne», alle disse som har «vært med på å skape {lsquo}Norge'». Ringdal anbefaler leseren til å gi seg «hen, i beundring eller vrede» og vente litt med «den kritiske ettertanke».

Dessverre for Ringdal har den kritiske ettertanken allerede foregrepet den eventuelle beundringen, ikke minst hos forlaget, som har trukket boka tilbake fra markedet. Antallet faktiske feil, ikke minst når det gjelder årstall, er såpass overveldende at det er ytterst pinlig for Cappelen, hvis forlagssjef Anders Heger vanligvis ikke er nådig når han mener at f.eks. tabloidpressen bedriver lettvintheter. I tillegg er boka fri for kildehenvisninger, og registeret bakerst er uten sidetall og dermed ubrukelig.

- Nå ja, la oss et øyeblikk se bort fra at den velfylte harddisken Nils Johan Ringdal har plassert på toppen av hodet sitt, har vært utsatt for et aldri så lite årstallskrasj. Hva slags bok er dette? Har prosjektet noe for seg? Bør Cappelen ofre tid og krefter på en eventuell ny utgave?

Det er fristende å si at det allerede velspekkede norske bokmarkedet vil klare seg utmerket uten dette gjespende verket, en kjedsommelig, stort sett forutsigbar og repeterende gjennomgang av et tilsynelatende tilfeldig utvalg nordmenn. Utvalget er ikke gjennomstrømmet av noen bærende idé; det spenner fra konger og dronninger til fiktive figurer, fra Petter Dass til Vidkun Quisling, hele veien skildret i et språk som er mer lettvint enn lett, mens opplysningene som legges fram er mer leksikalske enn resultat av inspirert gransking.

- For eksempel er Gjest Baardsen skildret uten at Erling Gjelsviks nye, avslørende biografi er fanget inn, ingen forsøk er gjort på å innlemme Oscar Mathiesens tragiske endelikt i fortellingen om hans liv, mens teksten om Peter Dass er direkte intetsigende. Om Gro Harlem Brundtland heter det at hun «ble statsminister for alvor i 1985» (for det første er det riktige tallet 1986, og hva slags statsminister hadde hun eventuelt vært i 1981? Statsminister på tull?). Men mest besynderlig er kanskje alt som ikke er med i boka.

For hvordan kan man skrive en oversikt som denne i 2001 uten å ta med det moderne Norge (representert med tre skikkelser: Trygve Bratteli, Olav 5. og Gro Harlem Brundtland), medieheltenes epoke, fra Wenche Foss til Morten Harket, fra Rolf Kirkvaag til Anne Holt, fra Wenche Myhre til - ja, Nils Johan Ringdal selv, også et slags moderne ikon, og den eneste helten som foreløpig er blitt styrtet fra sokkelen gjennom dette prosjektet.