Et individ med standardpupp

Den såkalte individualiseringen likner mer og mer på en massebevegelse. Som når 40000 norske kvinner legger silikon i brystene.

«Vår tid kjennetegnes av økende individualisering,» sa Kjell Magne Bondevik i en av sine siste taler som statsminister, og stilte seg derved i rekken av næringslivsledere, lederskribenter og forskere som har fått et nytt ord for alt det nye.

SÅ HVA MENER DE med «individualisering»? Etter å ha lest en haug av ledere, taler, artikler og enkelte bøker der dette begrepet får svinge seg, vil jeg påstå at det i vår sammenheng først og fremst har denne betydningen: Individualisering betyr at vi i alle våre valg _ enten det er i markedet, i politikken, i seksualiteten eller på religionens område _ nå handler på vegne av oss selv, der vi tidligere handlet på vegne av noen andre, det være seg proletariatet eller Gud.

Påstanden har tilsynelatende mye for seg. Det holder å sveipe med blikket over medpassasjerene på t-banen et tidlig morgen, 17. mai toget gjennom byen, eller køen på Vinmonopolet på fredag ettermiddag. Vi ser at vi _ folket _ er blitt så mye mer forskjellige enn vi var. Det er ikke lenger like lett å plukke ut hersker og trell, mann og kvinne, hvit og svart, homo og hetero, rik og fattig som det en gang var. Kanskje er det derfor vi kaller det individualisering.

DE GAMLE HIERARKIENE er oppløst, nå designer vi våre egne liv og velger fritt våre egne roller, drivkraften er våre egne behov, hva de enn måtte være, dette er modernitetens endestasjon, den ultimate selvrealisering som kjennetegnes av at vi-et er oppløst og jeg-et har seiret. Slik kan det sies, og det kan gjentas et uendelig antall ganger, så både statsministere og lederskribenter lar seg forføre av postulatene.

Imidlertid strømmer vår tid over av tegn som mer enn antyder at selve diagnosen «individualisering» tilslører mer enn den forklarer. Kan det tenkes at alle de nye valgene vi hele tiden tar mer kan tilskrives a) at det er økonomisk, teknologisk, sosialt og organisatorisk mulig å ta flere valg enn tidligere, b) at disse valgene i realiteten oftere er et uttrykk for en nye kulturelle standardiseringer enn det er for en fullbyrdelse av individets egenart, c) at forestillingen om «individualisering» hviler på en naiv idé om at det finnes et indre autentisk menneske som har visse behov helt uavhengig av omliggende herligheter?

NÅR AQUA-LENE, som hun kalles, bestemmer seg for å gå fra a-cup til c-cup ved hjelp av silikonputer i brystene, kan det vanskelig kalles individualisering, men tvert i mot kulturell standardisering. Det 2. kjønn har i tiltagende grad lagt seg under kniven med det formål å få endret brystenes størrelse. De som har store bryster reduserer dem, de som har mindre blåser dem opp.

Den plastiske kirurgien gir muligheter for en standard. La oss kalle den Norsk standardpupp, denne puppen er under utvikling, det er en form for gjennomsnittspupp som verken er for stor eller for liten, men akkurat slik «alle» vil ha den.

Mer enn 40 000 norske kvinner har silikon i brystene, og antallet inngrep er jevnt stigende. Om noen år, la oss si i 2015, er det en ny teknologi på markedet, som kanskje til og med er billigere. Da kan man ved hjelp av genterapi gjøre radikale endringer med kroppen. Flere sykdommer kan bekjempes effektivt, men også andre muligheter åpenbarer seg når det gjelder selve dimensjoneringen av kroppen. Jeg setter forholdsvis lite penger på at ikke flertallet av norske yngre jenter gjør som Aqua-Lene om 10-15 år.

MEN IKKE BARE PÅ DET estetisk-kirurgiske området ser vi at det foregår noe som minner om god gammeldags mote. Den såkalte individualiseringen tar stadig vekk bolig i noe som mest av alt ligner på massebevegelser. Når alle individualistene reiser på ryggsekktur til Himalaya, danser tango, og driver med risikosport bør varsellampene lyse i avdelingen for tomme ord.

En individualist vil i folkelig forståelse av ordet være en litt sær og egen karakter, en som ikke følger strømmen, men som tåler å stå på siden. Det er han som ikke sjeneres av å bli litt ledd av på grunn av sin upopulære meninger og han foreta valg som får oss andre til å riste på hodet. Med andre ord: skrullingen som ikke kjøper seg ny bil når det er dags, som har en konservativ bibeltolkning selv om han bor på Ullevål Hageby, og som fortsatt går rundt i terylensslacks selv om det er høysommer og 28 grader i skyggen.

SKIKKELIGE INDIVIDUALISTER deltar ikke. Verken i de mange massebevegelsene på konsum- og livsstilsmarkedet, eller på religionens eller politikkens massearenaer. Det er deres varemerke, de innretter seg rett og slett ikke.

Vi andre derimot, vi deltar. De færreste av oss er så ekstremt individualistiske når alt kommer til alt. Vi stemmer stort sett på partier som vil det samme, vi følger stort sett de samme klesmotene, litt avhengig av vår alder og våre omgivelser, og vi kjøper biler som funksjonelt og formmessig ligner forbløffende på hverandre.

Imidlertid ønsker vi å vise at vi ikke er som alle andre, vi lever tross alt i et samfunnssystem som dyrker det frie valget og der selvrealisering er blitt en plikt. Du skal slite lenge for å møte et menneske som sier: «Jeg har ingen ambisjoner, jeg vil bare være en i den store grå massen». Men dette behovet for å skille seg ut, for å lage en distinksjon mellom dem og meg, betyr ikke at vi praktiserer en markant individualisme. Vi har bare fått det for oss at vi gjør det. Derfor kjøper vi gjenstander som til tross for sin likhet prøver å fortelle at de er forskjellige, og at vi som konsumenter derfor også blir litt annerledes de andre gjennom våre valg.

«INDIVIDUALISME» STILLER UTVILSOMT< sterkt i konkurransen om årets mantra. Om tre år er det ingen som tør ta i ordet. Hvis det da ikke er blitt en psykiatrisk diagnose. Hvem vet?

BARBIE GIRL: Aqua-Lene skal etter sigende ha puttet silikon i puppene. Er det et uttrykk for individualisering eller en massebevegelse. Puppene på bildet er Lenes opprinnelige.