Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Et innlegg mot framtidspessimismen

Det er ikke sant at utviklingen går i feil retning. De siste 20 årene har gitt flere mennesker større frihet, større velstand og større velvære enn noen gang tidligere i historien.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

VERDENS TILSTAND: De siste tjue årene er sannsynligvis de mest framgangsrike i menneskehetens historie. For verden går framover, og framtidspessimistene tar feil.Vårt verdensbilde preges av sterke nyheter formidlet gjennom media. Det er naturlig nok ofte de mest negative hendelsene som får mest oppmerksomhet. Derfor er det grunn til å si fra om at de positive utviklingstrekk i verden i dag er enda sterkere enn de negative. Det er ikke sant, som fremtidspessimistene påstår, at utviklingen generelt går i feil retning. For aldri har flere blitt løftet ut av fattigdom, aldri har så mange hatt så gode utsikter for sine liv, aldri har flere mennesker levd i frihet og demokrati enn i dag. Vår generasjon kan være den som avskaffer hungersnød og ekstrem fattigdom. Forutsetningen er at vi har tro på framtiden og ikke lar oss forlede til å tro at utviklingen går i feil retning. I mitt arbeid som medformann i FN-panelet som skal forslå hvordan FN kan bli et bedre redskap for utvikling og miljø, har jeg fått dokumentert hvor store uløste oppgaver verden står overfor - og samtidig har jeg fått se hvor stor framgang vi har gjort i løpet av kort tid. Til tross for fortsatt store og uløste problemer som fattigdom, epidemier, terrorisme og miljøtrusler: Det er ikke riktig å si at den positive utviklingen og tempoet i forandringene bare omfatter de få og utvalgte. Min påstand er at de siste 20 år i menneskenes historie tross alt har gitt oss større frihet, større velstand og større velvære for et stadig økende antall medmennesker enn noen gang tidligere.

Å LEVE OPP. Det mest robuste og tydeligste målet på framgangen i verden er at barnedødeligheten synker. Den svenske professoren Hans Rosling har pekt på dette mål for et samfunns utvikling: At man går fra å gravlegge sine yngste til å gravlegge sine eldste. Det er et klart globalt utviklingstrekk at stadig flere lever lenger og stadig flere barn får oppleve å bli voksne. I vår del av verden har det vært en sterk framgang i levealder de siste hundre årene. I den fattige delen av verden ser vi nå at det går sterkt framover i en lang rekke land, mens Afrika sør for Sahara fortsatt henger etter. Mens et nyfødt barn i Bangladesh på slutten av 1970-tallet kunne vente å bli 45 år, kan et barn som fødes i dagens Bangladesh forvente å bli 61 år. I 1988 vedtok alle land på årsmøtet i Verdens Helseorganisasjon et globalt initiativ for å utrydde polio innen år 2000. Siden den gang har antallet som rammes av polio falt med 99 prosent og de fleste deler av verden er fri for sykdommen. Kopper er allerede utryddet, polio kan bli neste sykdom som utryddes, og meslinger er på markert retur. Resultatene fra kampene mot disse sykdommene har gitt meg stor tro på at vi kan lykkes med å nå mål om å utrydde flere av de lidelsene som tar liv, eller som ødelegger liv, og dermed svekker samfunnets evne til vekst og utvikling. Derfor har jeg valgt å engasjere meg sterkt i arbeidet for vaksinering av verdens barn. Det er enkelt, koster lite og har enorm effekt, sammenliknet med mye annen innsats for barnehelse. I forbindelse med Norges engasjement for å vaksinere alle verdens barn har jeg ved et par anledninger selv fått lov til å gi barn de vaksinene som beskytter dem mot de vanligste sykdommene. Når man ser hvor enkelt og rimelig det er, å vaksinere et barn mot de vanligste sykdommene koster cirka 20 US dollar, blir det klart hvor nødvendig det er at disse vaksinene når fram til alle. Igjen, ta Norge som eksempel. Det er en selvfølge at vi som foreldre tar barna våre til helsestasjonen for rutinevaksinering. Hvorfor skal ikke alle barn ha den samme retten? Noen land har ennå meget høy barnedødelighet. Men de og vi er på vei, og på dette feltet har verdenssamfunnet demonstrert at målrettet innsats nytter.

NOE Å LEVE AV. Inntekt er et mer tradisjonelt mål på utvikling. Det er vanskeligere å måle inntekt enn barnedødelighet og levealder, men selv om vi tar forbehold om statistisk usikkerhet, er tendensen klar også når vi ser på utviklingen i folks inntekter.På verdensbasis er nasjonalinntekten per innbygger i gjennomsnitt blitt tredoblet mellom 1950 og 2001, ifølge OECD. Vi er inne i en sterk vekstperiode, kanskje i den sterkeste vekstperioden noen gang. Da er det også gledelig å se at Afrika, de senere år, har hatt en høyere vekst enn det globale gjennomsnitt, selv om veksten er ujevnt fordelt og mange har opplevd nedgang i kjøpekraften sin. Og fortsatt er det store bildet at Afrika blir hengende etter i den globale velstandsutviklingen, blant annet som følge av tidligere negativ vekstutvikling, interne konflikter, høy befolkningsvekst, og epidemier som hiv/aids, tuberkulose og malaria.3 milliarder mennesker lever på under 2 dollar om dagen. Det tallet har ikke endret seg siden 1990. Og mellom 800 og 900 millioner mennesker går sultne til sengs hver dag. Det er uakseptabelt, særlig fordi vi vet at verden både har ressurser og kunnskap til å møte disse utfordringene. Vi står overfor et grunnleggende spørsmål om fordeling og rettferdighet. Men tendensen er altså positiv, for verdens befolkning har økt kraftig i samme periode.

Å LEVE I FRED. Det er færre utsikter i dag enn for få år siden til at mennesker får sin tilværelse preget av krig og konflikt. Human Security Report, som ble gitt ut av Oxford University Press for første gang i fjor, dokumenterer en dramatisk nedgang i antall kriger i løpet av det siste tiåret. I 1992 var det 51 militære konflikter mellom stater. I 2003 var antallet sunket til 29. Mellom 1989 og 2002 ble rundt 100 konflikter mellom stater avsluttet.Vi ser også tegn til at de felles regler verdenssamfunnet har vedtatt for krig og konflikt, i større grad respekteres og settes i system. Dessverre er det eksempler på det motsatte, på omgåelse og systematiske krenkelser, og det er naturlig og nødvendig at dette opptar oss - fra Darfur til Gaza. Opprettelsen av Den internasjonale strafferettsdomstolen i Haag er et skritt i riktig retning og vil skape et sett av presedenser for hvor grensene går i konflikter mellom land, regioner og grupper som står mot hverandre. Oppgjørene med krigsforbryterne i Rwanda og tidligere Jugoslavia, det internasjonale forbudet mot landminer og anerkjennelsen av Genevekonvensjonene som sedvanerett er merkesteiner i utviklingen mot det internasjonale rettssamfunn. Dette er framskritt som får liten oppmerksomhet. Men det er en helt nødvendig innsats som Norge nå legger stor vekt på. De internasjonale reaksjonene på fangebehandling i kampen mot terror er en del av dette bildet.Spesielt de siste årene av den perioden jeg mener er den mest progressive i vår historie, er samtidig en periode med framvekst av en ny type terrorisme som tar i full bruk mulighetene til det globale kommunikasjonssamfunnet. Trusselen er rykket nærmere. Selv om antallet dødsofre som følge av terrorisme på global basis er lavt, er frykten sterk og omfattende, og en del av den frihet vi setter høyt er svekket. Kampen mot terrorismen føres videre med uforminsket styrke, mot en bevegelig og diffus motstander. Som i all annen samfunnsanalyse må vi også se på røttene til problemet, konfliktene som danner utgangspunktet for terrorhandlingene. Bildet er også her sammensatt. Men ønsker vi oss tilbake i tid?

DEMOKRATIBØLGEN. Fra 1990 har antall mennesker som lever under demokratiske flerpartisystemer økt med 1,4 milliarder. Demokratiet er i framgang verden over, også der demokratiets jordsmonn er skrinnest. Antall demokratier har økt fra 41 i 1974 til 125 i 2004. En demokratibølge har gått gjennom Latin-Amerika og Afrika de siste tiårene, og den har ennå ikke lagt seg. Vår egen verdensdel har også gjennomgått omfattende endringer, uten sidestykke i Europas historie og, med unntak av situasjonen på Balkan, er regelen snarere enn unntaket at omveltningene skjer med fredelige midler. For få år siden levde våre naboer i Polen, de baltiske land og resten av det vi kalte Øst-Europa i politiske diktaturer. Nå lever de i demokratier. Alle demokratier er i utvikling, også vårt eget. Det vil komme tilbakeslag, men det vil bli vanskelig å skjule indre forhold, eller undertrykkelse av demokratiske rettigheter i dagens medie- og internettverden.

MILJØ FOR FRAMTIDEN. Global oppvarming er vårt største miljøproblem. Vi lever i en overgangsperiode der bruken av fossile brensler øker. Dette er et teknologisk problem og en stor politisk utfordring: Virkningene av utslippene vil nå fram til oss alle, men vi har enda ikke den teknologi, forsknings- og investeringsvilje eller de institusjoner og reguleringsmuligheter som må til for å få til den snuoperasjon situasjonen krever.Gro Harlem Brundtland var miljøvernminister på midten av 1970-tallet. Hennes største utfordring var sur nedbør fra svovelutslipp. Ny teknologi har gitt en drastisk nedgang og problemet er nær løst. Kvikksølv, bly og kadmium drepte alt liv i flere fjorder som lå nær smelteindustri. I dag er store deler av de gamle industriutslippene drastisk redusert eller praktisk talt eliminert. Da jeg var statssekretær i Miljøverndepartementet tidlig på 1990-tallet var ødeleggelsen av ozonlaget et av de mest alvorlige miljøproblemene. Vi fryktet gassen fra spraybokser og kjøleskap som brøt ned det beskyttende laget i atmosfæren. Vi fikk en utbredt kriseforståelse i de industrialiserte land. Samtidig fant industrien erstatningsstoffer for de mest ozonnedbrytende stoffer. Industrien forsto at den ville bli regulert om den ikke selv påtok seg rollen som pådriver i teknologiutviklingen. Vi sluttet ikke med spraybokser eller nedkjøling av mat, men vi fant en ny teknologi. Et annet stort problem var blyforgiftning i storbyer på grunn av utslipp fra biler. Også her var kriseforståelsen sterk i industrialiserte land. Katalysatorer og blyfri bensin kom raskt på markedet. Politiske krav forsterket og akselererte teknologiutviklingen.Har vi en tilstrekkelig utbredt kriseforståelse til å mobilisere mot klimaendringer? Det er visse positive trekk i bildet. Kyoto-avtalen var et gjennombrudd selv om avtaleverket må videreutvikles og selv om den nå bare forplikter land som står for rundt en tredjedel av verdens klimautslipp. Det er positivt at G8-landene vedtar sterkere samarbeidsformer sammen med de mest folkerike landene, og at EU-landene innfører kvotehandel med utslippstillatelser. Samtidig vet vi at milliarder av mennesker står på terskelen til et liv der de vil etterspørre mer energi - og vi har ikke den klimanøytrale teknologi og produksjonskapasitet tilgjengelig i det omfanget som kreves. Vårt politiske system settes på helt nye prøver når vi vet at dagens politikere må ta omfattende beslutninger som ikke får effekt i deres egen tid som politikere, men i framtiden til deres barn og barnebarn.

DE VIKTIGSTE DRIVKREFTENE. Globalisering er en av de viktigste drivkreftene til utvikling i verden. Omstillingene er enorme. De kan være smertefulle. Det er ingen grunn til å lukke øynene for de uheldige sider ved globaliseringen. Den har sine skyggesider, som menneskehandel, utnytting av arbeidskraft og en forandringskraft som krever mye av lokalsamfunn. Dette er utfordringer vi arbeider for å løse både nasjonalt og gjennom internasjonalt samarbeid. Likevel, gitt et ståsted der jeg tillegger de som er nærmest problemet den beste evnen til å se løsningene, er økt globalisering et gode. Handel er et av de viktigste eksemplene på det. Når utviklingslandene kjører en knallhard linje i WTO-forhandlingene er det fordi de vet hva handel og markedsadgang betyr for deres muligheter til økonomisk vekst. Det siste tiåret har verdien av internasjonal eksport doblet seg. Eksport utgjør mer enn en fjerdedel av verdens inntekter og mer enn en tredjedel av inntektene i Afrika sør for Sahara. Dette er en positiv og viktig utvikling. I boken «Seierherrene» beskriver Roy Jacobsen nøden, sulten og fattigdommen som rammet fattigfolk på Dønna da blant annet Portugal og Spania på 1920-tallet stanset importen av norsk fisk som mottiltak mot det norske forbudet mot vinimport. Det var ikke slik at de på Helgelandskysten ble glade for at de fikk beholde fisken selv. Uten at de fikk solgt fisken klarte de ikke å betale avdragene på småbruket, kjøpe inn redskaper og salt, eller kanskje betale for at ungene kunne gå på skole. Når vi ikke fikk solgt vår viktigste eksportvare ble det nød og ungene gikk sultne til sengs. Da landet skulle bygges etter krigen var det norske konkurransefortrinn som skapte grunnlaget for Norges vekst. Få land er mer avhengig av frihandel enn Norge. Nær halvparten av våre inntekter kommer fra at vi selger varer og tjenester til andre land. Nesten halvparten av det vi bruker, kjøper vi fra andre. Når spillereglene for verdenshandelen skal legges må fortsatt kamp mot fattigdom være et førende prinsipp. Uten et slikt grunnlag vil effekten av handel være svært begrenset fordi de sterke vil beskytte seg og legge premisser som gagner dem.

TROEN PÅ FRAMTIDEN. Den sosialdemokratiske grunnholdning om at menneskene selv kan ta kontroll over sin egen skjebne, sin egen historie, er i sine grunnvoller framtidsoptimistisk. Dette er ikke en verdinøytral plattform. Med utgangspunkt i vårt grunnleggende menneske- og samfunnssyn vil vi at det enkelte menneske skal velge sin egen vei, innenfor rammen av et felleskap som nettopp sikrer, bejaer og utvikler ansvar for eget liv. Det er dette idégrunnlaget som gjør at jeg er sosialdemokrat. Kraften i tanken om enkeltmenneskets rett til å velge, knyttet sammen med vårt felles ansvar for fellesskapet, er min viktigste politiske inspirasjon. I store deler av verden har kunnskap vært noe som er for de få. I Norge har kunnskap blitt noe som skal være for alle. Slik har vi også sikret god fordeling. Gjennom de store felles løftene ble landet bygget og Norge gikk fra å være fattigmannsland til å være verdens beste land å bo i. Olje og gass er et nytt kapittel i Norges utvikling. Men oljen og gassen bygget ikke det moderne velferdssamfunnet der kunnskap er så viktig, det gjorde menneskene og kunnskapen deres. Den sosiale mobiliteten kunnskap gir har lagt grunnlaget for mye av vår velstand, fordi de store framskritt er resultater av den frie viljes utfoldelse og kraft. Det er disse ideene jeg vil at vi skal ta med i diskusjonen i det internasjonale perspektivet. Vi trenger å løfte blikket fra vår nasjonale vellykkethet for å se hvordan våre erfaringer kan ha overføringsverdi og gi inspirasjon til andre. Sosialdemokratiet sprang ut av opplysningstiden - og denne bevegelsen har alltid vært en opplysningsbevegelse. Derfor var troen på fremtiden ikke et blindt håp, men bevisst vilje. At menneskene selv skaper sin historie betyr ikke at den er rettlinjet og bare stigende. Tilbakeslagene har vært mange og voldsomme: Verdenskriger og naturkatastrofer, gamle svøper og nye farer. Men det som ligger til grunn for sosialdemokratiets fremtidstro, for dens optimisme, er nettopp opplysning. Eller kanskje bedre: Læring. Mennesker kan lære både av det som hender og av hvordan det de gjør virker - og så sette en ny kurs. Men om innsiktene endres, må en ting ligge fast: De grunnverdiene som skal prege politikken. I en fremtidstro ligger også en fremtidsdrøm om like kår for alle grupper, om frihet for alle individer, om demokrati og samhold mellom alle mennesker - og om samfunn der folk får leve gode liv.

VI ER UNDERVEIS. Vi har mer kunnskap enn noen gang om de problemene vi ennå ikke har løst. Vi må ha troen på at også dette kan lykkes. Jeg tror vi er underveis mot en verden der stadig flere vil oppleve frihet fra nød og frykt, og der flere får realisert sine muligheter til økonomisk, kulturell og emosjonell livsutfoldelse. Dette er også framtidsvisjonen om at velferdsstaten skal nå fram til alle. I en globalisert verden trenger vi det globale velferdssamfunn. Framtidspessimistene har fått sette dagsorden i alt for stor grad. Vi trenger en ny realistisk plattform for å fortsette debatten om verdens utvikling, også på de krevende områdene som handler om klimaendringer og fattigdom, ja kanskje særlig der. Plattformen kan være den konstruktive optimismen som gjør innsats meningsfylt, og som samtidig gir tro på forandring. Artikkelen er et utdrag av Jens Stoltenbergs essay i det nye nummeret av Samtiden, som kommer ut i dag.