DROPPET SKOLEN: –Tidlig på 1990-tallet sto jeg på listen over de som hadde droppet ut av videregående, skriver Hans Olav Lahlum i denne kronikken – der han forklarer hvorfor.
 Foto: Jacques Hvistendahl / Dagbladet<div><br></div>
DROPPET SKOLEN: –Tidlig på 1990-tallet sto jeg på listen over de som hadde droppet ut av videregående, skriver Hans Olav Lahlum i denne kronikken – der han forklarer hvorfor. Foto: Jacques Hvistendahl / Dagbladet

Vis mer

Et iskaldt gufs fra fortida

Jeg var gjennom hele oppveksten et av de annerledes barna som ikke passet inn i A4-skjemaene og ofte stilte kritiske spørsmål om dem.

Meninger

For en forfatter som både har sluttet på videregående og fullført universitetsdannelse, ble forslaget om innskjerping av fraværsreglene et iskaldt gufs fra fortiden. Høyre angriper Ap, men burde heller ta selvkritikk for et forslag som først ikke burde vært fremlagt - og som deretter burde vært trukket av regjeringen før det ble stoppet av Stortinget.

Etter at Hans Olav Lahlum skrev dette innlegget har regjeringen og Arbeiderpartiet blitt enige om en nasjonal fraværsgrense på 15 prosent.

Som alle andre individer i utdanningsstatistikkene, er forfatteren i denne kronikken også et menneske med en livshistorie. Jeg står i dag oppført med åtte års universitetsutdannelse, toppkarakter på et hovedfag og årsinntekt på godt over to millioner. Alt jeg har oppnådd de siste ti årene har direkte eller indirekte vært et resultat av at jeg fikk tatt høyere utdannelse. Men veien frem til start der var lang og vond. På 2010-tallet har jeg hatt arbeidsår på over 3000 timer og knapt noe fravær fra mine ulike arbeidsoppdrag. Men som elev på 1980-tallet sto jeg på listen over de med for høyt fravær - og tidlig på 1990-tallet sto jeg listen over de som hadde droppet ut av videregående.

Jeg var gjennom hele oppveksten et av de annerledes barna som ikke passet inn i A4-skjemaene og ofte stilte kritiske spørsmål om dem. Min oppfatning om at livet var for kort til å kaste bort unødvendig mye tid på ting jeg uansett ikke skulle studere eller arbeide med senere, ble styrket av en nær-døden- opplevelse jeg hadde som 14-åring. Mitt barndomshjem var preget dels av en sterkt presset økonomi og dels av interne konflikter.

Artikkelen fortsetter under annonsen

På skolen fikk jeg mindre og mindre til felles med de jevnaldrende elevene. Tross meget gode karakterer trengte jeg noen ekstra dager for meg selv for å holde ut de gjenværende skoledagene, og kom meg gjennom grunnskolen mye takket være liberal lokal tolkning av fraværsregler. På videregående takket jeg for meg etter få uker, etter å ha møtt en for meg håpløs kombinasjon av for mye obligatorisk undervisning og for strenge fraværsregler.

Studiekompetanse fikk jeg fem år senere som privatist. Det kan her kort konstateres at jeg til slutt kom meg i mål og fikk begynne på universitetet, men at veien dit kunne blitt både raskere og mindre smertefull hvis jeg ikke hadde støtt på så mange demotiverende reguleringer og krav også som privatist. Det er en skremmende tanke, men likevel en viktig erkjennelse fra min livshistorie: Jeg ville ikke orket å fullføre videregående dersom obligatoriskkravene i naturfag, matte og fremmedspråk hadde vært bare litt strengere enn de var. Det er med stor uro jeg fra min trygge tilskuerplass ser at utviklingen nå synes å ha svingt tilbake, mot at flere obligatoriske krav og et mer firkantet regelverk tres ned som en tvangstrøye over hodene på alle landets ulike elever og lærere. Det var med enorm lettelse jeg så at reaksjoner fra elever og lærere stoppet et forslag som var et iskaldt gufs fra fortiden.

Forslaget om innskjerpede fraværsregler møtte så sterke protester fordi det ville gått i feil retning på minst tre måter. Forslaget gikk for det første inn i noe som kan synes å være en ny trend til å gjøre den norske skolen til mer av en gammeldags enhetsskole igjen. Ap's enhetsskolemodell fra de første etterkrigstiårene åpnet døren til høyere utdanning for barn av arbeiderklassen og slo fast prinsippet om en felles skole for barn og unge med ulik klassebakgrunn. Men datidens videregående var samtidig en autoritær og ekskluderende skole, som i altfor stor grad tvang ulike mennesker til å gjøre alle de samme tingene samtidig.

Reglene for 1960-tallets videregående krevde at en elev gikk hele skoleåret om igjen ved stryk i ett fag. Enhetsidealet ble overfor avvikere trukket så langt inn i den meningsløse intoleransen at kjevhendte elever ble tvunget til å skrive med høyre hånd. Skolen ble gradvis mer åpen og inkluderende, med færre obligatoriske krav og mer fleksible regler.

Det var en fornuftig tilpasning til en tid hvor samfunnet er blitt mer mangfoldig og tolerant, samtidig som langt flere enn tidligere tar videregående og høyere utdannelse. Høyre var i sin tid en viktig stemme for noen av individenes rettigheter i møte med en statlig enhetsskole som gikk for langt. Ingen burde bli overrasket over sterke reaksjoner i ulike leire da klokken i 2016 ble forsøkt vridd tilbake til en skole med flere statlige krav og reguleringer, og med mindre rom for elevenes individualitet - av en høyrestatsråd.

Fraværsgrenseforslaget gikk for det andre inn i en trend til å styrke det sentrale regelverket på bekostning av lokalt folkevett og fagkunnskap. Dersom ordningen hadde blitt innført ville den gitt mindre rom for skjønnsutøvelse fra skoler og lærere rundt i landet. Det er muligvis en ønsket utvikling for en regjering som på mange områder har ført en sentraliseringspolitikk. Det var samtidig et forslag dømt til å møte sterk motstand, i et vidstrakt land med sterke tradisjoner for lokalt selvstyre.

For det tredje synes saken å være et nytt eksempel på at for mange politiske forslag baseres på hvordan toppolitikere synes verden burde ha vært, og ikke på hvordan den faktisk er. Det burde vært slik at svært få elever på norsk videregående i 2016 har over ti prosent udokumentert fravær, og at de få som har det straks trappet opp sitt nærvær hvis fraværsgrensen krevde det.

Men det er ikke slik. Makrostatistikkene skjuler så utrolig mange ulike livssituasjoner og ulike utfordringer, også for norske tenåringer. Mange elever vil ende opp med over ti prosent udokumentert fravær i noen fag, også om det i reglene står at de da ikke kan få karakter. Situasjonen med at en elev forsøkte å komme seg opp etter en periode med høyt fravær, men falt ut og ned igjen fordi lærerne da ikke kunne innvilge karakter og studiekompetanse, ville oppstått igjen og igjen.

Mange Høyre-politikere raser fortsatt mot at Ap slutter seg til SVs forslag å stoppe regjeringens forslag om innstramning av fraværsgrensen. De har et poeng så langt som at Ap's syn på fraværsgrensene har vært både uklart og inkonsekvent. Historien om fraværsgrensen som brast, bør for regjeringen likevel egne seg bedre til ettertanke enn til angrep. Motsatt av regjeringspartiene lyttet Ap i tide til reaksjonene som forslaget vakte.

Stortinget stopper forslaget fordi regjeringen nektet å slå på bremsene, selv da varsellampene blinket for fullt etter en lavine av advarsler og reaksjoner fra berørte mennesker.

Statsråden og partiet bak ham feilvurderte situasjonen da de la frem forslaget - og nektet deretter å innse at det å snu i tide er en god fjellvettregel også for norske politikere.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook