Et italiensk mysterium

For tretti år siden ble Pier Paolo Pasolini , Italias mest kontroversielle intellektuelle, slått i hjel utenfor Roma. Saken er fortsatt politisk betent.

2. NOVEMBER 1975. Etter en middag på sin stamrestaurant, plukket Pier Paolo Pasolini opp en 17 år gammel gutt ved Termini-stasjonen i Roma. De to kjørte ut til stranda ved Ostia, der Pasolini forsøkte å voldta gutten med en kjepp. Pino Pelosi, som gutten het, drepte den kjente forfatteren og regissøren i selvforsvar.

Slik lød den offisielle versjonen av Pasolinis død for tretti år siden. Pelosi tilsto drapet. Men Pasolinis venner og tilhengere har nektet å tro at det var dette som hendte da Pasolini ble slått i hjel på brutalt vis. I høst fikk saken en overraskende vending.

DET NÆRMESTE VI KOMMER i Norge er i de siste årene kanskje Mehamn-ulykken. En sak man ikke blir helt ferdig med, fordi noen mener det hefter noe uoppklart ved den. Svaret er ikke funnet ennå, hevdes det, selv om de offisielle rapportene har konkludert. Det må være noen mektigere som står bak. Fremmede makter. Korrupte politikere. Hemmelige tjenester.

I Norge er det ikke så ofte noen finner fram de virkelig store konspirasjonene. I Italia skjer det så ofte at en av de siste åras stødige salgsvarer i bokhandlene har vært «Italienske mysterier» i to bind.

Bøkene skildrer traumatiske episoder i italiensk etterkrigstid: Venstreterrorisme, som kanskje egentlig var høyreterrorisme. En gal massemorder fra Firenze som kanskje egentlig hadde forbindelser til reaksjonære krefter og hemmelige losjer. Kritikerne avfeier spekulasjonene ved å henvise til begrepet dietrologi - læren om «det som ligger bak.» Italienernes favorittsyssel, hevdes det, når de nekter å godta den offisielle begrunnelsen. Det kan være fristende å avfeie mysteriene også for den sosialdemokratiske realist, med en viss grunnleggende tro på styrende myndigheter. Men den italienske samtidshistorien er så full av bekreftede hendelser som er vel så oppsiktsvekkende som mysteriene, at det fort kan vise seg vanskelig å vite hva man skal tro.

PASOLINI VAR en av etterkrigstidas mest markante personligheter i det italienske kulturelle og politiske livet, uten tvil den mest kontroversielle intellektuelle i sin samtid. Han er mest kjent som regissør - fra den vakre filmatiseringen av Matteus-evangeliet, til hans siste film, den skandaleomsuste Salo - Sodomas 120 dager. En analogi over fascistregimets opphold i byen Salr ved Gardasjøen, med vanskelig fordøyelige skildringer av seksualisert vold - en film som fortsatt ofte karakteriseres som «umulig å se».

Pasolinis kunst ble lagt merke til - også av det italienske rettsvesenet. Han ble tiltalt 33 ganger på bakgrunn av filmene han lagde.

Også privatlivet hans var en kilde til oppstyr - hans homoseksualitet var forstyrrende for kommunistpartiet, som led av tydelig homofobi, ifølge Pasolinis støttespillere. Pasolini ble to ganger ekskludert fra partilag på grunn av upassende omgang med gutter.

 2. NOVEMBER 1975:  Pier Paolo Pasolini ble funnet ihjelslått på en strand utenfor Roma. Pino Pelosi skulle ha drept ham i selvforsvar. Tretti år seinere sier han at det ikke var han som drepte Pasolini. Foto: AP/Scanpix
2. NOVEMBER 1975: Pier Paolo Pasolini ble funnet ihjelslått på en strand utenfor Roma. Pino Pelosi skulle ha drept ham i selvforsvar. Tretti år seinere sier han at det ikke var han som drepte Pasolini. Foto: AP/Scanpix Vis mer

DE FATTIGE GUTTENE i Romas forsteder representerte noe ekte for Pasolini, noe som forbrukersamfunnet ennå ikke hadde klart å pervertere. I filmer som Mamma Roma og tekster som debutromanen Ragazzi di vita (Gategutter) er det livet blant de dårligst stilte i samfunnet som opptar ham. «Småborgerskapet», sa Pasolini, «forakter jeg så intenst at jeg ikke engang klarer å skrive om dem. Jeg holder meg til underklassen og de intellektuelle.»

Han gjorde seg upopulær på venstresida da han karakteriserte de opprørske studentene i \'68 som bortskjemte, velfødde ungdommer som angrep underklassen - representert ved politiet. Det var vanskelig å vite hvor man hadde Pasolini.PASOLINI VAR FORFATTER, regissør og poet, men han var også politisk engasjert journalist og skribent. Når italienerne i disse dager markerer at det har gått tretti år siden han døde, trekkes særlig en avisartikkel fram - en lederartikkel som sto på forsida av den viktigste avisa i Italia, Corriere della Sera, i 1974. Det var midt i den perioden italienerne kaller «åra av bly» - da Italia flere ganger så ut til å være på randen av borgerkrig. Pasolinis lederartikkel grep fatt i en av de største verkebyllene i samtida - attentatene ved Piazza Fontana i Milano i 1969. 16 mennesker drept i en eksplosjon - og skylden ble lagt på to unge anarkister. Seinere kom det fram at var nyfascister med forbindelse til de hemmelige tjenestene i landet som sto bak - men ingenting ble bevist. Pasolinis artikkel begynte slik: «Jeg vet. Jeg vet navnet på de skyldige.»

Pasolini var blant de første som trakk fram myndighetenes rolle i attentatene som rystet landet. En klassisk intellektuell helt - som møtte en like klassisk forakt i deler av statsapparatet.

Derfor var det mange som ikke slo seg til ro med politiets forklaring på hva som hadde skjedd da Pasolini ble funnet ihjelslått på en strand utenfor Roma. Og derfor er det også mange som mener at Pasolini ikke har blitt vist den respekt han fortjener etter sin død.

DA DEN FRANSKE statsminister Mitterrand var på statsbesøk i Italia på åttitallet, uttrykte han interesse for å se stedet der Pasolini ble funnet drept. Mitterrand var en kulturinteressert mann.

Han var vant til at den intellektuelle er en person som blir behandlet med en helt spesiell type respekt. (Da Jean-Paul Sartre var på sitt mest aktive i forbindelse med Algerie-krisen i 1960, og noen antydet at statsminister Charles De Gaulle skulle arrestere Sartre etter en spesielt kritisk artikkel han hadde trykket, svarte De Gaulle: Man arresterer ikke Voltaire. ) Men Mitterrand på statsbesøk i Italia fikk bare nervøse blikk til svar. For ved stranda der Pasolini ble funnet død var det ikke reist noe monument. Der fantes bare en haug med søppel.

JOURNALISTEN Oriana Fallaci var blant dem som ikke godtok politiets forklaring på hva som hadde hendt om kvelden den 2. november i 1975. Hun intervjuet vitner politiet ikke hadde snakket med, og fant spor de hadde oversett. Regissøren Bernardo Bertolucci var en annen. Han påpekte at den unge gutten Pino Pelosis klær var uten en blodflekk da han ble funnet av politiet - det virket uforenelig med den groteske maltrakteringen Pasolini hadde blitt utsatt for.

I høst, tretti år etterpå, kom den nå 46 år gamle Pino Pelosi med en overraskende opplysning i et tv-intervju: «Det var ikke jeg som drepte Pasolini».

I programmet beskrev Pelosi hvordan han hadde møtt Pasolini om kvelden, hvordan de hadde hatt sex i bilen, og at det like etterpå dukket opp tre menn i førtiårene. De dro Pasolini ut av bilen, ropte «Jævla dritt!» og «Skitne kommunist!», før de drepte ham med bestialsk vold. Hvem var disse mennene? Utførte de et oppdrag for noen? Mange ville ha drapssaken gjenåpnet, deriblant Romas ordfører. Men i september i år vedtok rettsvesenet i Roma at Pelosis utsagn ikke veide tungt nok.

Historien om Pier Paolo Pasolini er fortsatt en historie uten slutt.

OMSTRIDT: Pier Paolo Pasolini (1922-1975) er blant Italias mest anerkjente filmkunstnere. Han var også en betydelig dikter - og en polemisk journalist.