TRAILER: Andrej Zvjagintsevs drama «Savnet» har norsk kinopremiere 26. januar. Video: Arthaus Vis mer

Anmeldelse: «Savnet»

Et kaldt og distansert drama om jakten på et forsvunnet barn ingen vil ha

I Andrej Zvjagintsevs nye portrett av det moderne Russland representerer barna fortiden snarere enn framtiden.

FILM: Andrej Zvjagintsev er så presis, kontrollert og visuelt virtuos at selv hans mest didaktiske og moraliserende filmer føles luksuriøse. Dette gjelder også den kalde og distanserte «Savnet», hvis mangel på psykologisk realisme raskt gjør det klart at historien handler om noe mer enn det fraskilte ekteparet Zhenja og Boris og deres tolv år gamle sønn Aleksej. Som vanlig hos Zvjagintsev har vi å gjøre med en fabel om det moderne Russland.

Savnet

4 1 6

Drama

Regi:

Andrej Zvjagintsev

Skuespillere:

Marjana Spivak, Aleksej Rozin, Matvej Novikov, Marina Vasiljeva m.fl.

Premieredato:

26. januar 2018

Aldersgrense:

12 år

Orginaltittel:

Nelyubov

«Se deg ikke tilbake.»
Se alle anmeldelser

Ironisk
Filmens norske tittel er ironisk. Når Aleksej forsvinner fra familiens leilighet, tar det flere dager før foreldrene engang oppdager at han er borte. Boris har flyttet ut, og er mest opptatt av hvordan han skal unngå at hans arbeidsgiver – som har innført russisk-ortodoks «sharia» blant sine ansatte – finner ut at han har skilt seg og venter barn med sin nye kjæreste. Zhenja er på sin side opptatt med å dyrke kjærligheten og den moderne forbrukerrollen med sin nye flamme Anton.

En krangel tidlig i filmen gjør det klart at begge ser på sønnen som siste rest av et forhold de ønsker å legge bak seg én gang for alle. Når de forhenværende ektefellene tar fatt på letearbeidet sammen med en frivillig organisasjon, stiger imidlertid følelsene sakte, men sikkert til overflaten, og det som startet som et pliktløp utvikler seg etter hvert til en sårt tiltrengt sjelegranskning.

Gjennomsiktig
Som i Zvjagintsevs øvrige filmer er rollefigurene i «Savnet» arketyper og eksempler snarere enn mennesker, og når det mellommenneskelige dramaet oppfattes som tynt er det fordi publikum er ment å se tvers gjennom det. Zhenja representerer den moderne russiske kapitalismen og Boris’ bekymringer symboliserer kirkens økende makt under Putin. I et slikt perspektiv blir Aleksej et bilde på en fortid det russiske samfunnet ønsker å fortrenge; en plagsom klump om foten i jakten på et lykkelig liv. Glimtvis trer imidlertid en annen film fram – en film hvor kamera lar seg distrahere av tilfeldige forbipasserende og hvor overraskende bilder treffer publikum midt i mellomgulvet. Det er en film vi gjerne skulle sett mer av.