Et kastrert Østerrike

Lammelse i siste ledd.

BOK: Den sårete barnesoldaten Peter ankommer sin onkel Johanns gård, hvor onkel Johann brenner dokumenter på tunet, mens krigslarmen og de allierte nærmer seg. Peter stryker seg over albuen og melder til onkel: «Skudd tvers igjennom.» Onkel spør: «Og benet.» Peter: «Såvidt man kan se av skytekanalen, bare streifet.» Deretter får han beskjed av onkel Johann om å forlate gården. Denne episoden er hentet fra Arno Geigers roman «Vi har det bra», som har sterke drag av den sentrale østerrikske og tyske etterkrigslitteraturen. Geiger skriver seg inn i en tradisjon med forfattere som Thomas Bernhard og Elfride Jelinek, samt en underkjent, tysk forfatter som Wolfgang Koeppen, med for eksempel «Døden i Roma».

Skrivestopp

«Vi har det bra» springer fram og tilbake i tid, men har lagt hovedvekt på Peters sønn Philipps perspektiv, fra 2001. Phillip er en forfatter med full skrivestopp, samt stopp på en mengde andre fronter, ikke minst i kjærlighetslivet til elskerinnen Johanna, og sin egen nære slekt, tilbake til morens foreldre Alma og Richard, som har vært med på å forme Philipp, og som representerer en forkrøplet østerriksk mentalitet. Dette østerrikske utlegges i et saklig språk, som til tider overser realismen, med distanserte dialoger preget av byråkratisk utforming -slik forholdet mellom menneskene i romanen er det: Fra Richards konservative ubøyelighet, gjennom den opponerende datteren Ingrids fortvilte forsøk på å få stablet et meningsfylt liv med den unnvikende Peter på beina. Gjennom tidssprangene følger vi et nett av ødelagte eller haltende relasjoner, med et ødeleggende sentrum i ministeren Richards regime, som er dobbeltmoralsk moraliserende og med hemmeligheter overfor kona Alma.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Peter mislykkes etter hvert som student, men mot alle odds gifter han seg med den intelligente Ingrid, til tross for ministerens protester. Peters største suksess yrkesmessig er en spørrebok som heter: «Hvem kjenner Østerrike?» Et spørsmål som også blir utforsket i romanen. Her får leseren bekreftet fordommer om nasjonale traumer og den østerrikske tilstivnetheten som Jelinek og Bernhard har beskrevet i sine romaner og skuespill. Unnfallenhet og feighet, fremmedfrykt, regresjon og sannhetsredsel, fortielser og avstumpede følelser som sjenerøst gis til neste generasjon, som i sin tur takker med å før den dystre arven videre, i form av negereringer eller gjentakelsestvang.

Dystre toner

«Vi har det bra» består altså av flere dystre toner fra alpelandet. Philipp, som overtar den gamle villaen til moren foreldre, dasser stort sett rundt og gjør ingenting. Uten at det sies rett ut, er det ingen tvil om at han lider av en tung depresjon, noe som fører til en oppførsel som irriterer elskerinnen, og som også tirrer leseren. Samtidig utviklet jeg en form for sympati for Phillip, som jeg ikke helt klarer å forstå hvor kommer fra. Det kan være at boken er så godt skrevet at det i seg selv er oppmuntrende, eller at de godt skrevne kapitlene fra 30-tallet og opp til i dag, hvor krefter og motkrefter står og stanger, i kapp med den konsekvente ansvarsfraskrivelsen på det menneskelige plan, er med på å gi flere farger til portrettet av dette siste leddet i en utdøende slekt. Det blir en befrielse når han endelig får stablet et prosjekt på beina: Johanna ansetter to mutte håndverkere for å reparere villaen. Den ene er østerriker, den andre ukrainer. De bosetter seg hos Philipp. En dag blir det klart at ukraineren skal gifte seg i hjemlandet, med den tyske arbeidskameraten som forlover. Den infantile Phillip blir så satt ut av ikke å bli bedt med på turen, at han presser seg inn som reisedeltaker.

Desperasjon

Det har etter hvert kommet mange oppgjørsromaner om oppgjør som ikke ble tatt fra Mellom-Europa etter andre verdenskrig. Kanskje er det på tide å flytte blikket andre steder, slik at en ikke ser seg blind på de fastlåste og misdannende strukturene som tærer på familier og samfunn. Men den vel utprøvde tematikken til tross: Det skal sies at «Vi har det bra» er en bra roman, til tider svært bra. Geiger er leken og assosiativt sterk, og kan turnere en metafor. «Almas ord synker inn i Richard, tregt som askeflak.» Og som Koeppen blir han ikke stiv og tørr. Hos Koeppen er det et innestengt raseri paret med skam som er med på å skape dynamikk. Her er det hovedsakelig den underliggende fortvilelsen og desperasjon, og spørsmålet: Hvorfor? Hvorfor dette? som driver fortellingen. Stilt til mennesker som kunne gjort hverandre rikere og større, men endte med å dra hverandre ned.

Sverre Dahl har igjen gjort en ypperlig oversettelse.