Et Kina uten vann

Sju år før Beijing-OL tørster Kina etter vann.

Tørke i nord og flom i sør. Igjen lider Kina. Verdens folkerikeste land later til å ha blitt en permanent naturkatastrofe. Selv Beijing - den olympiske by - vrir seg i smerte. 600 år etter at byen ble skapt, har grunnvannet falt til et historisk lavmål. Fortsetter denne utviklingen, kan regjeringen før eller seinere bli tvunget til å flytte hovedstaden lenger sør i landet, advarer flere forskere med tilknytning til Det kinesiske vitenskapsakademi.

Vertskapet for sommer-OL i 2008 har varslet et «grønt» arrangement. Byen skal forvandles til en oase av blomster og trær, men hvor skal vannet kommet fra?

Beijing så dagens lys under Ming-dynastiet (1368- 1644). Keiserens eksperter på fengshui - læren om objektenes korrekte plassering - var samstemte: Stedet var ideelt på grunn av den rikelige tilgangen på vann. Elvene, bekkene og de sprutende vannkildene gjorde den nye hovedstaden til «et jordisk paradis», for å sitere en av datidas historikere.

I dag tørster Beijing etter vann. At hovedstaden deler skjebne med 400 andre små og store byer nord for Yangtzeelva, er liten trøst, og statsminister Zhu Rongji er klar i sin tale: «Uten vann, ingen framtid!» I et desperat forsøk på å forsyne det stadig tørrere Nord-Kina med vann, har regjeringen blåst liv i en idé som ble unnfanget av formann Mao for 50 år siden: å grave tre massive kanaler fra Yangtzeelva til de nordlige provinsene. Prosjektet, som tidligst kan fullføres i 2015, er beregnet til å koste den nette sum av 225 milliarder kroner.

Gud var urettferdig da han skjenket kineserne vannet. Sør-Kina - det vil si provinsene sør for Yangtzeelva - fikk fire femtedeler av alle vannressursene, Nord-Kina resten. Århundrenes gang og menneskelige feilgrep har bare gjort vondt verre. Satellittbilder viser at de åpne vannkildene nord for Yangtze er i ferd med å tørke inn. Den desidert største syndebukken, eksformann Mao Zedong, hviler i sin krystallkiste på 25. året. Mao ville erobre naturen og mobiliserte millioner av mennesker til å bryte nytt land - land som trengte kunstig vanning. Selv fjelltoppene skulle «erobres». Skog var en uting, for hvilket menneske kunne spise trær?

Men naturen slo tilbake i form av erosjon og hylende vinder fra nord.

Den samme Mao gjorde lite eller ingenting for å bremse den sterke befolkningsveksten. Tvert om, i 1958 kastet han Kinas fremste talsmann for befolkningskontroll, professor Ma Yinchu, i fengsel. Resultatet kan i dag avleses på grunnvannstanden i store deler av Nord-Kina. De siste åra har grunnvannet nord for Yangtze sunket med halvannen meter i året. I Beijing sank grunnvannet i fjor med 2,2 meter - et tap på 1,5 milliarder kubikkmeter. Nedbøren i årets første halvdel var 40 prosent under normalen. Samtidig kryper ørkenen stadig nærmere hovedstaden, og de årlige sandstormene er blitt en fysisk prøvelse for byens 12 millioner innbyggere.

Siden tidenes morgen har Guleelva vært den viktigste kilden til liv i det nordlige Kina. Ja, i historiebøkene leser vi at den kinesiske sivilisasjon oppsto langs denne elva. I dag er Kinas nest lengste elv et sørgelig syn. I åtte av årets måneder er den ute av stand til å fullføre sin seilas til havet. I fjor reiste jeg langs Guleelva over en strekning på 180 mil - en tørr opplevelse langs fuktige sandbanker og stillestående vannkulper. Bøndene sto med hendene i lommene og stirret ned i elendigheten. Flere av landsbyene virket mer eller mindre forlatt; de yngste hadde gitt opp og dratt sin vei - til Beijing, Shanghai og de andre storbyene.

Hvor lenge vil de finne vann der?

Flere av elvene i Nord-Kina er i samme situasjon som Guleelva. Bøndene må bore stadig dypere for å finne det vannet de trenger for å irrigere jorda, og kinesisk presse skriver åpent om den nye typen opprør: vannopprørene. Flere skal ha ført til tap av menneskeliv, og statsminister Zhu Rongji sier at knappheten på vann, korn og olje er blitt alvorlige hindringer for landets økonomiske utvikling. Zhang Zhongfa, forsker ved regjeringens Senter for utviklingsforskning, er enda mer konkret: Uten raske og resolutte tiltak vil Kina oppleve en farlig vannkrise rundt år 2010.

Zhang, som så mange andre vannspesialister, foreslår å gjøre vannet til en vare. For å hindre sløseri og overforbruk bør kineserne begynne å betale for vannet de bruker. Umiddelbart kan det høres ut som et fornuftig forslag. Men i et land som Kina, hvor flertallet av bøndene tjener rundt regnet 2000 kroner i året, kan en slik reform fort føre til politisk uro. Lester Brown, tidligere frontfigur i Worldwatch Institute, betrakter den som like risikabel som å heve bensinprisene i USA. Muligens en fristende sammenlikning, men den halter på to punkter: Kina har langt mindre å gå på - og langt flere munner å mette.

Allerede på 1980-tallet varslet Brown en forestående økologisk krise i Kina. Mange blåste av hans profetier - ikke minst kineserne selv. Både Folkets Dagblad og nyhetsbyrået Det nye Kina rykket ut og fordømte amerikaneren i hatske vendinger. «En imperialistisk dommedagsprofet!» fnyste Det nye Kina. Omtrent samtidig ble He Baochan, forfatteren av den tankevekkende boka China on the Edge («Kina foran stupet»), arrestert og kastet i fengsel. Samme skjebne rammet Dai Qing, også hun forfatter og miljøaktivist.

I dag er tonen en annen. Mindre vann betyr mindre avlinger og dyrere mat - og i siste instans økende matimport fra utlandet. Samtidig er det et faktum at myndighetene bevisst dirigerer stadig mer av vannressursene til den voksende industrien. Logikken bak dreiningen er enkel: Tusen tonn vann produserer bare ett tonn hvete - muligens verd 1800 kroner. Samme mengde vann brukt til industriformål gir langt høyere avkastning.

I åra som kommer, vil Kinas vannkrise tvinge regjeringen til å kjøpe stadig mer mat, fortrinnsvis korn, fra andre land. I utgangspunktet kan en slik handel fortone seg naturlig. Kjøp og salg av mat over landegrensene er et urgammelt fenomen. Problemet i dette tilfellet er at Kinas 1,3 milliarder utgjør 22,8 prosent av menneskeheten. Et så stort land kan i verste fall legge beslag på så store kvanta at de globale matvarelagrene tømmes helt. Derfor er den synkende grunnvannstanden i det nordlige Kina et varsel om hva verden har i vente.

70 prosent av alt korn som dyrkes i Kina, er avhengig av kunstig vanning. Men nå stenges stadig flere av pumpene, rett og slett fordi de gamle vannkildene er i ferd med å tørke inn. Selv Yangtzeelva har mistet mye av sin kraft på grunn av hemningsløs avskoging i de øvre elveløpene. Det samme har de to vannreservoarene som holder liv i Beijing, Miyun og Guangting. Men sistnevnte er så forurenset at byledelsen allerede har koblet fra ledningene.

Den internasjonale miljøekspertisen har lenge fulgt utviklingen i Kina med stor uro. Likeså amerikansk etterretning, som ifølge kilder i Washington overvåker den tiltakende kinesiske vannkrisen med samme alvor som den tidligere overvåket det sovjetiske militærapparatet. «Et tørst Kina kan bli et farlig Kina,» sier en etterretningsoffiser til Washington Post.

Kinesernes miljøbevissthet er ennå lav, og selv om enkelte politikere og eksperter har begynt å heve sine røster, foregår det ingen nasjonal debatt om vannet - og miljøets - framtid. De små grønne klubbene som nå og da stiftes blant studenter og miljøaktivister, holdes effektivt i sjakk av myndighetene. Det lille som gjøres for å bedre miljøet, styres ovenfra - folket er overlatt til rollen som passive tilskuere. Igjen blottlegger den toppstyrte ettpartistaten sine svakheter.

Kinas øverste miljøorgan, Det statlige miljøbeskyttelsesbyrå, har heller ikke så mye å rutte med. Byrået har bare 200 ansatte. Til sammenlikning har det amerikanske Environmental Protection Agency i USA 17000 ansatte. Kina har fem ganger så mange innbyggere som USA.

Så kritisk er situasjonen sju år før den olympiske ilden tennes i Beijing. Illevarslende.