PREMIERE, PRIORITERE: «For å kunne premiere kvalitet, må kravene til prioritering bli høyere», sa kulturminister Thorhild Widvey (H) nylig. Bort med mellomsnerket, altså.. Foto: Øistein Norum Monsen / DAGBLADET
PREMIERE, PRIORITERE: «For å kunne premiere kvalitet, må kravene til prioritering bli høyere», sa kulturminister Thorhild Widvey (H) nylig. Bort med mellomsnerket, altså.. Foto: Øistein Norum Monsen / DAGBLADETVis mer

Et kjedeligere Norge

Den nye regjeringen skyver populærkultur nedover på prioriteringslista, og satser på frivillighet, kor og debatt. En oppskrift på et kjedeligere Norge, skriver Geir Ramnefjell.

Meninger

Med en dobling av kulturbudsjettet under de rødgrønne var det mange som fikk mer penger. En satsing som likevel pekte seg tydelig ut, var den klassiske populærkulturen: film og musikk. Den forrige regjeringen ga 603 millioner kroner mer til musikk, og økte filmfondet fra 239 millioner i til 441, 5 millioner kroner.

Det var ikke så dumt. Særlig ikke når vi ser på hva slags kultur folk benytter seg av. Kino er det mest brukte kulturtilbudet her til lands, etterfulgt av konsert, ifølge SSB.

En minst like åpenbar grunn til å satse på populærkulturen, er at Norge historisk sett har svært lite å vise til på dette området. Vi har ingen Bergman, ingen Abba. Men vi har penger, og mulighet til å løfte norsk kulturliv opp på et høyere nivå.

I sitt justerte budsjett står den nye regjeringen igjen med to klare kutt: i musikktildelinger, og til filmfondet. Kulturbudsjettet øker likevel med 6,6 prosent, og det er ingen grunn til å svartmale. Men for populærkulturen er det grunn til å være urolig. Hvorfor settes bremsene på - kan det være manglende interesse?

Før statssekretær i kulturdepartementet, Knut Olav Åmås, ble ansatt som redaktør i Aftenposten formulerte han «ti teser for en kritisk kulturjournalistikk». Der skriver han: «I det egalitært autoritære Norge er den dypeste mentaliteten at nesten alt egentlig bør være tilgjengelig for nesten alle. Dette er den behagelige middelmådighet, den feige ambisjonsløshet, forkledd som «folkelighet».»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Og: «Populærkulturens uttrykk behandles nesten utelukkende gjennom en glatt og slapp lanseringsjournalistikk, iscenesatt av de store film- og plateselskapene. Det må skapes et kritikk-språk for populærkulturen.(...) I terningkastenes tid er kulturen blitt del av det utvidede idrettsbegrep.»

Han har noen poenger, men det styrker ikke argumentasjonen hans at nettopp populærkulturen ble stemoderlig behandlet i hans ellers bejublede periode i Aftenposten. Hans hjertebarn: debattarenaen og forskningsjournalistikk - har også blitt satsingsområder i den nye, borgerlige kulturpolitikken gjennom satsing på folkebiblioteker som arenaer for meningsbrytning, og en økning i midler til kulturforskning. Vel og bra.

Ellers skal det satses på kvalitet og spissing, noe som lyder mistenkelig likt budsjettkutt. Kulturminister Thorhild Widvey sa det rett ut i sin tale på Kulturrådets årskonferanse forrige uke: «For å kunne premiere kvalitet, må kravene til prioritering bli høyere». Bort med mellomsnerket, med andre ord.

Dette vil ramme bredden i kulturlivet. Kvalitet søker selvsagt alle etter, men volum er en forutsetning. Det gir en større talentpool å plukke fra. De rause og stabile støtteordningene til norsk litteratur over mange år, har skapt en sterk norsk flora av forfattere. I et interessant essay om Karl Ove Knausgård i det amerikanske magasinet n + 1, påpeker artikkelforfatteren det underlige i at Knausgårds klaging så godt som aldri handler om økonomi. På tross av at han har tre barn, og er forfatter. Og er samboer med en annen forfatter. Det ville vært en umulighet i USA. Han lurer på om velferdsstaten er en grunn til at han har kunnet skrive mesterverket «Min kamp» - og en politikk som ser på kultur som et offentlig gode.

Det er mulig min mistanke om manglende interesse for å satse på populærkultur er ubegrunnet. Kanskje kommer det en genial omlegging av støttesystemet til norsk film, som gjør at talentene dyttes oppover i systemet. La oss håpe det. For norskprodusert populærkultur trenger stimulering, på samme måte som vi lenge har hatt en politikk for å utvikle norsk litteratur i et lite språksamfunn. Konkurransen blir sterkere.

Norskandelen på solgte cd-er var 40 prosent - periodevis nær halvparten. Nå dominerer strømmetjenestene, og der er norskandelen på ti prosent. Norsk filmbransje har de siste årene lykkes med å skape flere store publikumssuksesser - «Max Manus», «Kon-Tiki» og «Jul i Flåklypa», alle samme med solide subsidier. Dette er ikke de nye Bergman-filmene, men det har en verdi at et land klarer å lage sine egne fortellinger - som vinner gjenklang hos publikum. Under disse er det en skog av mer og mindre vellykkede filmer. Mange av dem har vunnet priser og anerkjennelse, og nå er også fokuset rettet mot tv-serier. Vi er i ferd med å bygge opp en film og tv-industri.

La oss ikke stoppe av mindreverdighetskomplekser og troen på at «den behagelige middelmådighet, den feige ambisjonsløshet» sitter som et brennmerke på alle som befatter seg med populærkultur i Norge. For å dyrke fram kvalitet i populærkulturen må vi være villige til å satse bredt.