ANMELDELSE: Misjontjenesten Dignis stipend til forfattere har begynt å bli noe à la Statoil-stipendet for musikere; penger med en viss følelse av avlat.

Geir Gulliksen og Thomas Hylland Eriksen har allerede skrevet bøker etter sine feltreiser, og i begge savnet jeg refleksjon over pengenes opphav.

Vilje til refleksjon Johan Mjønes derimot, reflekterer langt mer enn det jeg hadde forventet meg i sin tredje roman, «Fortellingen om sju bål». Og om han ikke kapper armen av den misjonshånden som har næret ham, gir han den i hvert fall et kraftig klaps.  

Indianerfortellinger Mesteparten av handlingen i boka er lagt til USA, selv om det var til Bolivia Mjønes dro for Digni-pengene. Vi blir kjent med Mary, en ung indiansk kvinne som bor i et reservat og har et sykt spedbarn, og Russell, som er halvt indiansk og har en lovende sportskarriere, men som får verden snudd opp ned etter en ulykke.

Grusomme overgrep Mens deres svært medrivende historier utspiller seg i nåtid, får vi en rekke tilbakeblikk i indianernes historie i kapitler kalt «Første bål, andre bål» osv. Disse partiene er de eneste som er skrevet i jeg-form, men vi får ikke indianernes stemme, vi må lese overgripernes. Fra de første båtene som støter på uventet land, til en agent som skal roe ned et indianeropprør i 1973, får vi utbrodert kolonialistenes ugjerninger, og ikke minst deres unnskyldninger. De handler for Gud, for Europa, for USA, men først og fremst blir det tydelig at de handler på grunnlag av eget hat, for penger.