OPPKLARTE LITE: «Nærmest ethvert spørsmål om hva de mente eller sto for ble besvart med at de ikke var her for å diskutere dette. Hvordan de tror dette skal oppklare misforståelser kan man jo undres over», skriver kronikkforfatteren. Foto: Håkon Eikesdal
OPPKLARTE LITE: «Nærmest ethvert spørsmål om hva de mente eller sto for ble besvart med at de ikke var her for å diskutere dette. Hvordan de tror dette skal oppklare misforståelser kan man jo undres over», skriver kronikkforfatteren. Foto: Håkon EikesdalVis mer

Et klart blikk på ekstremister

Trusselen må tas på alvor, om den kommer fra ekstremistiske muslimer i Profetens Ummah eller fra ulike islamhatende grupperinger.

Helt siden gruppen som kaller seg Profetens Ummah kom med sine trusler mot to journalister, og seinere mot Det Mosaiske Trossamfund, har trykket vært høyt på denne ekstremistiske gruppen. Det er en naturlig grunn til det - slike trusler kan vi som samfunn ikke ta lett på. Reaksjonene innad i de muslimske miljøene har vært delte, akkurat som i samfunnet for øvrig. En god del mener ekstremistene får for mye oppmerksomhet, mens mange andre føler at det er viktig at pressen setter et kritisk søkelys på denne typen grupper, så lenge man understreker at de ikke representerer så mange andre enn seg selv.

Gruppen prøver selv å si det motsatte, og hevder at de snakker på vegne av muslimer flest, i motsetning til de etablerte muslimske institusjonene som de mener ikke representerer muslimer. De synes å overse alle tegn på det motsatte.

Denne uka innkalte Profetens Ummah til pressekonferanse, angivelig for å «rydde opp i misforståelser». Pressekonferansen bidro neppe til å rydde opp i misforståelser, men skapte heller noen flere.

Gruppens talsmenn la fram at de følte seg utsatt for en heksejakt, og stilte spørsmål ved ytringsfriheten som de ønsket å «teste». Vi vet ikke hva slags resultat de fikk av denne testen. Tankegangen de la fram bygger på en rekke konspirasjonsteorier, men det hele utviklet seg til en farse da de mot slutten åpnet opp for spørsmål. Nærmest ethvert spørsmål om hva de mente eller sto for ble besvart med at de ikke var her for å diskutere dette. Hvordan de tror dette skal oppklare misforståelser kan man jo undres over.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Likevel, noe av det de sa kan det være viktig å reflektere over. Blant annet var de opptatt av måten Syria eller Afghanistan dekkes på i norske medier, og at muslimer forskjellsbehandles og mistenkeliggjøres i en større grad enn andre. Følelsen av forskjellsbehandling av muslimer er kanskje det fremste eksempelet på en problemstilling vi må ta på alvor. Sprer en slik holdning seg vil faren øke for at flere unge mennesker vil kunne trekkes mot ekstreme miljøer. Da er det viktig at alle gode krefter kommer sammen og bidrar til at så ikke skjer.

Gruppen har, siden dette miljøet først viste seg fram, helt klart utviklet seg i en stadig mer radikal retning. Parallellene til andre ekstremistiske grupperinger er mange og ganske tydelige. PST og Oslo-politiet har nylig lagt fram strategier for å arbeide med dette miljøet. Her ser vi at politiet er klar over parallellene og at strategiene deres reflekterer den innsikten. Det er det grunn til å applaudere. I korte trekk snakker man om å hindre nyrekruttering til miljøet, utvikle exit-muligheter for de som vil forlate ekstremistiske miljøer, og forfølge lovbrudd og på den måten «stresse» miljøet. Det er bra at politiet synes å se dette så klart. For fra politisk hold har det fra tid til annen vært en tendens til å forklare muslimske ekstremister som noe annerledes og uforståelig. Islam-hatende pressgrupper bidrar i med sitt i denne sammenhengen de også.

Fra pressens side kan det være viktig å opprettholde et vedvarende fokus på ekstreme grupper. Det er imidlertid viktig at dette fokuset handler om å sette et kritisk søkelys på ekstremister, og ikke gi dem en talerstol for å spre sine ideer.

Vi ved Antirasistisk Senter har i lengre tid vært bekymret for et manglende fokus på høyreekstremisme. Oppmerksomheten islamhatende grupper fikk i etterkant av Breiviks terroraksjon, synes å ha blitt mindre, for ikke å si nærmest borte. I det norske samfunnet finnes det en stabil strøm av hatspredning mot muslimer og folk med annen etnisk bakgrunn, og drapstrusler forekommer. Omfanget er ikke massivt, men det er vårt klare inntrykk at det øker. Når disse ekstreme strømningene ikke får den samme oppmerksomheten i mediene, eller dersom det oppleves som at de ikke får den samme behandlingen av politiet, så underbygges argumentene til ekstremistiske muslimer.

I tillegg til grupperinger som hater islam og muslimer har vi også sett en svak oppblomstring av rene nynazistiske grupperinger. På sosiale medier kan vi se disse boltre seg i voldsforherligende retorikk. Det er viktig å skru opp presset mot disse gruppene også. Ikke bare fordi de er farlige, men også fordi det handler om å bekjempe det bildet ekstreme muslimske grupper ønsker å mane fram av systematisk forskjellsbehandling. Vi har ikke råd til å la dem få rett.

I forkant av 22. juli i fjor uttrykte Antirasistisk Senter bekymring over at man i for stor grad var blitt blind på det høyre øyet. Det kan virke som vi beveger oss i samme retning igjen. Trusselen, om den kommer fra ekstremistiske muslimer i Profetens Ummah, fra ulike islamhatende grupperinger, eller nynazister, må tas på alvor. Vi har ikke råd til å ha noe annet enn et klart blikk på alle typer ekstremisme.