Et klassisk, velfylt liv

Av selvbiografier finnes det egentlig to slags: de som overrasker og de som bekrefter. Jahn Otto Johansens er av den bekreftende art. Det skulle da også bare mangle!

Gjennom en flom av bøker, et utall av intervjuer, en nærmest sammenhengende opptreden i radio og fjernsyn, er han sin generasjons kanskje aller mest eksponerte personlighet.Vi åpner derfor hans minnebok i forvissning om å vite hva vi får.

Jahn Otto vokste som kjent opp i Porsgrunn som den mellomste i en søskenflokk på tre, i et småborgerlig pinsevennmiljø preget av menneskelig varme og gudfryktig omsorg. Som ventet er han selv blitt en varm og omsorgsfull person, gudfryktig også etter hvert, og har skapt seg et liv fylt med mange barn, inntagende kvinner, god mat og festlige venner.

Samtidig et flittig og systematisk arbeidende liv i utenriksjournalistikkens tjeneste, først i Morgenposten, så i NRK. Her er reiser, hoteller, storbyer og interessante professorer. Men også flyndrefiske og stille stunder med en krevende bok. Et klassisk, velfylt liv, for å si det slik, ett å se tilbake på med glede og takknemlighet.

Hyggelig

Lys og hyggelig blir da også minnenes vei. Vi møter gode venner som Lars Roar Langslet og Knut Frydenlund. Det faller mange pene ord om de unge døde i Jahn Ottos generasjon. Og om kollegaer: nil nisi bonum - bare vennlige, positive minner. Det finnes også skurker, men da slike som vi for lengst vet at Jahn Otto alltid har bekjempet: Joseph McCarthy, Haakon Lie og Asbjørn Bryhn, de kaldeste krigerne. Er det noe han virkelig liker, så er det å konfronteres med slike ensidige og ubehøvlete personer. Han står for saklighet, romslig mangfold, balanse.

Noe ved Jahn Otto Johansen minner egentlig om dikteren Horats, den gyldne middelveis poet. Hans korpus og hans vin-glede, hans kjønnslighet og sjenerøsitet bærer et klassisk preg av den vel avrundete nytelse, det fortjente velbehag. Hans kunst er hans liv.

Konfliktfylt

Historien om dette livet hadde kanskje vært en tanke ensformig, om det ikke under fornemmes toner fra en annen melodi. De røper at også Jahn Otto har sine indre demoner. Det gylne snitt han hyller, trues jo av eksessene i hans egen livsførsel. Don Juan er egentlig en ensom mann. Og langs vennlighetens vei ligger bitre konflikter, selv om de i dag kan dekkes av velviljens støv.

Dette kommer til uttrykk i det beste og fyldigste kapitlet i memoarene, om Tsjekkoslovakia-krisen i 1968. 33 år gammel gjennomlevde han en nasjons krise i spennet mellom kommunisme og demokrati. Motsetningene presenterte seg rent fysisk for ham som aktører i et maktspill så nært at han fikk et eksistensielt forhold til det. Vi følger ham gjennom de bisarre irrgangene i sentraleuropeisk politikk, fra fortausnivå i hans elskede Praha til diplomatenes grove spill. Et grenseland, sier han, mellom øst og vest. Men også mellom kald makt og varm idealitet, mellom frysende uhygge og naive håp.

Journalist

Memoarene demonstrer dertil hva vi alle vet, at Jahn Otto Johansen gjerne vil spille på mange strenger. Først og sist er han imidlertid journalist. Han vil se, forstå og rapportere. I dette er han genuint opptatt av begivenhetene selv, og nærmest likegyldig til medienes former og teknikker. Ikke et øyeblikk gir han inntrykk av å ha kjempet med språket eller strevd med uttrykkene. Og med hensyn til NRK: Det står forbausende lite om TV-mediet i denne boka. Kamera og lys og slike ting er helt fraværende.

Ja, i en memoarbok som ellers ikke stiller mye lys under skjeppen, synes hovedpersonen faktisk uberørt av sin mest fremragende innsats: at han gjennom form og framtreden har satt en standard for fjernsynsjournalistikk her i landet, som hans etterfølgere i dag forsøker å etterlikne uten å vite hvor de har den fra.

Jahn Otto Johansen grunnla den profesjonelle utenriksstil i århundrets viktigste medium. Memoarene gir hans egen forklaring på hvordan det gikk til. I neste bind skal vi så høre hva som skjedde, da denne utpregete fjernsynspersonlighet bega seg ned i Akersgata.

JAHN OTTO JOHANSEN grunnla den profesjonelle utenriksstil i århundrets viktigste medium, skriver Hans Fredrik Dahl i sin anmeldelse.