STERK SEANSE: Odd Nordstoga i form spilte to konserter i operaen i Oslo søndag kveld. Foto: Steinholt Ingar Haug / Aftenposten
STERK SEANSE: Odd Nordstoga i form spilte to konserter i operaen i Oslo søndag kveld. Foto: Steinholt Ingar Haug / AftenpostenVis mer

Et klissete, sentimentalt forsvar for kulturen i terrorens tid

Verden, ljos og blid.

Kommentar

Etter en helg med intens oppdatering i nyhetsbildet, av omfanget på terrorangrepet, av analyser om bakenforliggende årsaker og etterhvert jakten på angripernes identitet og bakmennene, sank jeg ned i et stolsete på operaen i Oslo. Det varte faktisk et par låter før jeg innså det. At det jeg nå forsvant inn i var det som var blitt angrepet. En konsert, fornøyelser, avkobling. 89 mennesker ble drept mens de var på vei inn i en tilsvarende drømmeverden.

To minutter etterpå satt jeg og ble blank i øyene av en låt som heter «Song om fred» (utdrag):

Ho ser ingen vondskap, men snur seg ifrå

og tenner eit ljos for det gode

Så breier ho dynene over dei små

og vekker dei opp med å smile

Du høyrer ho syng på ei glad melodi

når ho ei morgon går ut

Og rett som det er kan du ta deg i

at verden den er både ljos og blid

det lysnar av dag når ho fer forbi

Eg tror ikkje ho er med i kampen mot

det vonde som rår her i verden

men likevel er ho den beste bot

og våpen mot heile den svermen

av mørkre og ufred og fiendskap

Artikkelen fortsetter under annonsen

og jævelens verk her på jord

Ja, for rett som det er kan du ta deg i

at verden den er både ljos og blid

det lysnar av dag når ho fer forbi.

Teksten er Odd Nordstogas egen, framført med hans varme stemme og smektende akkopagnert av et eminente band. Jeg var ikke den eneste som ble rørt, operaen var heller ikke det eneste stedet hvor følelsene ble akutte. I Stockholm sto en tårevåt Madonna med en oppfordring om at folk ikke må slutte å gjøre det de elsker. Ian McKellen var en av flere skuespillere som oppfordret til å fortsatt leve.

Det kan høres voldsomt ut. Påklistrede selvfølgeligheter vi strengt tatt ikke trenger når vi må mobilisere all vår kalde rasjonalitet å finne ut hvordan vi skal beskytte våre frie samfunn mot et økende trusselbilde.

Jeg vil likevel driste meg til å påstå at den sentimentale teksten til Nordstoga forklarer litt om hvorfor kulturen er så viktig.

Flere analyser de siste dagene har påpekt at angrepene i Paris mot tradisjonelt liberale bydeler, deres kultur og folkeliv, neppe var tilfeldig. Like lite som det er tilfeldig at islamister undertrykker kultur og ytringsfrihet, at det berømte ørkenbluesbandet Tinariwen ble rammet da Mali i 2012 ble invadert av de islamistiske gruppene Ansar Dine og Mujao. Som den profilerte, britiske samfunnsdebattanten Kenan Malik skriver: Det terroristene avskydde, det de ville utslette, var vanlige folk som spiser, drikker, ler, møter hverandre.»

Det gode i Nordstogas tekst representeres nettopp ved dette: det sosiale, avkoblingen, vennskap. Det sivile livet som ofte rammes inn av en kulturell kontekst. Det som gir livet mening, og ikke minst glede. Gode følelser som «ikke ser vondskap, men snur seg ifrå». Det er ikke eskapisme, det er slik vi mennesker klarer å leve med hverandre.

Slik at du «rett som det er kan ta deg i, at verden er både ljos og blid.» Ikke bare skremmende.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook