Bo Burnham: «Inside»

Et komisk kunstverk

Av og til har humor noe viktigere på hjertet enn å få deg til å le.

Publisert
Sist oppdatert

OBS: Inneholder enkelte spoilere for Bo Burnhams «Inside».

«Wanna hear a funny story?»

Det kunne vært starten på tusenvis av lettbente standup-anekdoter. Men den korte historien den amerikanske standup- og internettkomikeren Bo Burnham forteller midt i et sangnummer, handler om hvordan han for fem år siden sluttet å ha sceneopptredener på grunn av alvorlig panikkangst.

Det er spilt inn i mørkeblått lys, mens dype, illevarslende synth-toner overdøver den mekaniske latterboksen som ler seg skakk selv om det ikke fortelles en eneste vits.

Burnham forteller at han jobbet med angsten. At han ble bedre. At han i januar 2020 var klar for å komme tilbake til verden. Å begynne å opptre igjen.

«And then, the funniest thing happened …»

Punchlinen han legger opp til, uteblir.

Bo Burnham: «Inside»

Humorspesial

Tidspunkt: Tilgjengelig nå
Beskrivelse: Komiker Bo Burnham har vært innelåst i sitt eget hode i et år. Sånt blir det humor og kunst av.
Kanal: Netflix

Se alle anmeldelser

Kaotisk sinn

Bare så du er advart: Hvis du går inn i komiker Bo Burnhams nye Netflix-show med forventninger om å gapskratte, vil du bli skuffet.

Så godt som hele showet, både så enkelt og så megetsigende kalt «Inside», foregår inne i Burnhams lille, kaotiske arbeidsrom, og handler om hva som foregår inne i hans enorme, kaotiske sinn.

Det er vitser her, men de er ikke alltid brukt for å framkalle latter.

«Inside» er dels standup- og humormusikal-forestilling, dels Youtube-hjemmevideo, lockdown-dagbok, eksperimentell kunstfilm, sin egen bakomfilm og selvutleverende, sjelevrengende egenterapi.

Resultatet er noe helt unikt, et kunstverk som smetter unna alle forsøk på å la seg kategorisere, men heller sniker seg inn og tar bolig i hjernebarken din. Noe som bare kunne vært skapt på akkurat dette punktet i historien, men samtidig har noe tidløst over seg.

Referansene, omstendighetene og formgrepene kunne ikke vært mer 2021. Tematikken er evig.

Verdensklasse

Burnham er helt åpen underveis på at han ikke vet hva dette showet skal bli, eller om det i det hele tatt blir ferdig. Han har latt seg lede av ideer, tilfeldigheter og innfall, og formen skifter form og tone i takt med komikerens dagsform og stadig oppsmuldrende mentale tilstand.

Mest av alt har han behov for å sysselsette seg, og det eneste han har for å få timene, dagene, månedene til å gå – til å holde depresjonen og panikkangsten på armlengdes avstand – er sine egne kreative tankespinn, synthen sin, og et imponerende arsenal av tekniske duppeditter som gjør ham i stand til å lage storslagne, fjernstyrte sceneshow i det lille, hverdagslige rommet.

Burnham gjør absolutt alt selv, gjerne samtidig. Den tekniske finessen, musikaliteten i alle ledd og intuitive forståelsen for både filmatiske, sceniske og dramaturgiske virkemidler, er i absolutt verdensklasse.

Digital input

Til å begynne med står ikke innholdet helt i stil til den imponerende formen. Burnham har som så mange av oss tilbrakt det siste året isolert fra omverdenen, sosiale relasjoner og ytre stimuli. All input han har fått er digital, og «Inside» handler mye om internett.

Både hva vi gjør der, og hva det gjør med oss. Han virker først fornøyd med å sprette over denne virtuelle vannflaten og gi oss lettbente og ikke så altfor originale observasjoner av typen «facetimeprat med mor er slitsomt» eller «sånn her er hvite jenter på Instagram».

Det er noe smått uinspirert over både ideene og framføringen på de tidlige innslagene. I hvert fall sammenliknet med hva Burnham har prestert før. Det er som om han sliter med å koble seg på disse trivialitetene på noe annet enn et overflatenivå.

Selv de satiriske stikkene mot klimakrisen, rovdriftskapitalisme og nyliberalisme virker halvhjertet. Komikkens drivstoff er å observere og plukke fra hverandre omgivelsene sine, og når hele verden din består av et roterom og ditt eneste selskap er deg selv, er det kanskje vanskelig å klandre ham for at idébrønnen tørker inn.

Men så skjer det noe.

Overgangene mellom innslagene endrer seg.

Burnham lar bildet henge noen sekunder for lenge etter å ha spilt ferdig en låt, der vi få se tomheten skylle over ham igjen etter at han klarte å glemme den noen minutter.

Han lar være å klippe vekk de mislykkede forsøkene han gjorde før framføringen endelig satt som den skulle. Ikke som sjarmerende bloopers, men for å vise sitt selvplagende, perfeksjonistiske sinn og rykke oss ut av døsen vår.

For å ikke bare overflatisk nevne under hvilke bekmørke omstendigheter dette ble spilt inn, som komikere så ofte kan gjøre når de framfører selvutleverende materiale, men få oss til å føle avgrunnene Burnham balanserer synth-akkordene sine mellom.

Tråkletråd

Disse formgrepene drar med ett alt i en helt ny retning. Burnham er plutselig som en treåring som har funnet en løs ende i tilværelsens tråkletråd, og ikke klarer å la være å trekke i den. Og mens ukene går, skjegget gror, og tusenmetersblikket blir permanent, rakner både Burnham, showet og verden opp i sømmene.

Det er ikke lenger bare i overgangene mørket siver inn gjennom sprekkene. Snart farger det hver eneste sketsj og sang, som en blodrød tennissokk i en hvitvask.

En parodi på Youtube-takkevideoer framføres mens han tviholder på en kniv. I en annen sketsj tester han ut og live-kommenterer et fiktivt dataspill om sin egen hverdag. Han får ikke gå videre til neste nivå i spillet for å sove før figuren hans har spilt litt piano og grått fire ganger.

Et av de vakreste øyeblikkene kommer når Burnham sitter i det mørke rommet med bare ei lysende nattbordsklokke som selskap. Den viser 11:59, og om et minutt fyller han 30 år. Målet hans var å bli ferdig med dette prosjektet før bursdagen, men det skjedde ikke. I stedet er han fortsatt fanget i den gjentakende monotonien, et dissonerende paradoks av endeløs hverdagslighet ribbet for all normalitet.

Piano i underbuksa

Det er svart, eksistensiell humor på sitt beste, men også noe veldig mye mer. Komikeren har tittet ned i avgrunnen, og plutselig ser han verden og seg selv for hva det egentlig er. At bak lyseffektene og teaterrøyken er den mektige Oz ingen trollmann i det hele tatt, men en fyr som ikke aner hva han driver med. Eller en tretti år gammel mann som spiller piano i underbuksa.

Det rekontekstualiserer og hever selv de første innslagene, forklarer hvorfor han ikke klarer å gå helhjertet inn i alle de florlette og ubetydelige tingene vi har for vane å henge oss opp i, som vi overbeviser oss selv om at det er meningsfullt, viktig og ikke minst morsomt å raljere over.

Dyktige komikeres nådeløse observasjonsevne er et tveegget sverd. Risikoen ved å titte ned i avgrunner er som kjent at avgrunnen titter tilbake. Og når omstendighetene ikke tillater at man retter det gjennomtrengende blikket utover, blir man tvunget til å peke det mot seg selv, til det kastes fram og tilbake som en skarp lyskasterstråle.

Et sinn som allerede er disponert for overtenkning begynner å overtenke overtenkningen, og det tar ikke lang tid før Burnham er i gang med å metakommentere sitt eget show, sin egen innsats, sine egne tanker, sin egen relevans.

Mest briljant er det når han skal filme en typisk reaksjonsvideo på den forrige sketsjen sin, før videobildet øverst i høyre hjørne fortsetter inn i neste sketsj, altså reaksjonsvideoen han er i ferd med å spille inn.

Burnham begynner å reagere på sin egen reaksjonsvideo, før den også er ferdig, og han må reagere på reaksjonsvideoen av reaksjonsvideoen. Sånn fortsetter det inn i evigheten, fanget som han er i speilsalen i sitt eget hode.

Uvirkelig virkelighet

Til slutt er det som om virkeligheten ikke engang eksisterer utenfor de fire veggene og den underdimensjonerte døra hjemme hos den to meter høye komikeren. Han spør oss framtidige seere hva vi synes om showet, usikker på om noen engang kommer til å se det.

«Is there anybody out there?» synger han, et ekko av Pink Floyds førti år gamle «The Wall», om en tilsvarende innelåst mann. Tvilen begynner å sive inn sammen med mørket. Hva skal man med komikere og vitser i ei tid som dette? Hvem vil se og høre på en fyr som bare snakker om seg selv Er han stengt inne, eller har han stengt seg selv inne?

Hvorfor gjør han dette? Som han synger i det hjerteskjærende avslutningsnummeret, satt sammen av to innspillinger, ett helt på starten av prosjektet og ett på slutten: «Does anybody want to joke when nobody is laughing in the background?»

Kosmiske vitser

Bo Burnham er sint, men har ingen å rase mot. Han er utmattet av å vandre rundt i sitt eget hode, men der er det ingen til å holde ham oppe. «You say the whole world’s ending? Honey, it already did.»

Navlebeskuende og selvmedlidende? Åjada, men det er ingen tvil om at han mener det, og du skal være greit frakoblet hvis du ikke klarer å ta inn over deg hvor mange andre som har hatt det som ham de siste 15 månedene.

I likhet med Hannah Gadsbys «Nanette», er ikke ambisjonen til «Inside» å få deg til å le, men å bruke veletablerte vitseformler og humorgrep til å gi oss et nytt perspektiv. I Gadsbys tilfelle handlet det om å vise hvordan humor og ironi kan skarplades som et angrepsvåpen, til å undertrykke og frarøve mennesker muligheten til å eie sin egen identitet, og nekte dem å være noe annet enn et sluttpoeng.

For Burnhams del handler det om å plukke tilværelsen fra hverandre. Å minne oss på at humor også er blant våre beste forsvarsverk mot avmakten og meningsløsheten. Og ved å beholde formen, men røske humoren vekk og erstatte den med mørke, viser han hvor sårbart selv dette skjoldet kan være, og hvor mottakelig menneskesinnet er for å la giftige tanker spre seg, når de først har kommet seg på innsida.

Burnham prøver ikke å fortelle komiske vitser, men å bruke vitseoppbygning og humorgrep for å avkle både seg selv og tilværelsen som en kosmisk vits. Der vi er punchlinen.

«Inside» holder seg heldigvis for god til å komme med enkle løsninger, trøstende ord eller oppsummerende moral på slutten. Alt dette høres kanskje bekmørkt ut, men det trenger det ikke være.

Bare det at Burnham har klart å lage noe så vakkert, morsomt og komplekst ut av noe så mørkt, og at vi kan oppleve det og forsøksvis forstå litt mer om ham og dermed oss selv og verden, bør være nok.

«Inside» finnes, og med det finnes det håp.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer