SKATTER: Å snakke om høyere skatter, i stedet for lavere, regnes fortsatt som politisk selvmord, skriver vår helgespaltist Cathrine Sandnes. Illustrasjon: Flu Hartberg
SKATTER: Å snakke om høyere skatter, i stedet for lavere, regnes fortsatt som politisk selvmord, skriver vår helgespaltist Cathrine Sandnes. Illustrasjon: Flu HartbergVis mer

Et kongerike for en skisko

Noen har blitt enige om at skattene skal ned. Selv om man må lete etter dem som har bedt om det.

Meninger

Ifølge skattekalkulatoren som fulgte med da statsbudsjettet ble lagt fram, kommer husstanden vår til å betale noen tusenlapper mindre i skatt neste år. Hvis kalkulatorene regner rett, vil beløpet tilsvare halvannet par av årets superfancy modell av Alpina skisko - med karbonsåle og -hælkappe. Til sammenligning vil skatteletten til våre barns nyutdannede lærere tilsvare to tuber universalklister. Man trenger ikke befinne seg langt til venstre i politikken for å mene at det burde ha vært motsatt. Altså at skattesystemet skulle ha virket omfordelende i stedet for å understreke og øke forskjellene. Man trenger ikke en gang å befinne seg på venstresiden for å mene at skatteletter for privatpersoner er unødvendig. Det holder lenge å være som folk flest.

I Valgundersøkelsen etter forrige Stortingsvalg svarer 98 (!) prosent av befolkningen at det offentlige bør bruke like mye eller mer penger på helse og utdanning. Av disse er det hele 80 prosent som svarer at det offentlige bør bruke mer penger enn i dag - selv om det skulle medføre høyere skatter. Det er, med andre ord, en overveldende oppslutning om at det offentlige skal ta seg av befolkningens helse og utdanning - og oppsiktsvekkende mange av oss vil gjerne betale mer fra vår egen lomme og inn til fellesskapet.

Nå er det som kjent stor forskjell på liv og lære for de fleste av oss. Det vi svarer i en undersøkelse sier i blant mer om hvem vi har lyst til å være, enn om hvem vi faktisk er. Mange av oss svarer for eksempel at vi er særlig interessert i å lese utenrikssidene i avisa, mens det egentlig er tegneseriene vi aldri dropper å lese. Og siden overveldende mange stemte på den mørkeblå regjeringen ved det samme valget som denne valgundersøkelsen tar utgangspunkt i, kan man i det minste fastslå at det er forskjell på hva folk mener og hva de stemmer. Det er nemlig liten tvil om at det gjennomgående er en sterk vilje i den norske befolkningen, ikke bare til å betale skatt, men også til at skatten skal omfordele sterkere og gjerne bli høyere - særlig for de som tjener mye.

I økonomen Judith Niehues internasjonale studie fra 2014 viser de norske svarene at nordmenn tror forskjellene er langt mindre enn de faktisk er. Jevnt over tror nordmenn at flertallet tjener godt over snittet, og at antall rike og fattige fordeler seg ganske jevnt. Den faktiske fordelingen viser at det er langt færre rike enn folk tror, og at gruppen som tjener under snittet er langt større enn antatt. Andre undersøkelser viser også at folk tror butikkansatte tjener femti prosent mer enn de faktisk gjør. Mens norske toppledere tjener fire ganger mer enn det de spurte antar.

Flere undersøkelser viser en tydelig sammenheng mellom oppfatning av ulikhet og holdningen til skatt: Hvis folk opplever at det er store forskjeller, øker viljen til å heve skattene. Er man derimot overbevist om at «vi er alle middelklasse», ser man naturlig nok ikke det samme behovet. Det kan forklare hvorfor høyresiden er så opptatt av å si at det er små forskjeller i Norge, alternativt at forskjellene i Norge er mye mindre enn for eksempel i USA, selv om forskjellene øker.

Langt på vei har høyresiden gjort en god jobb i å etablere forestillingen om Norge som mindre ulikt enn det faktisk er. Hvis vi lever i et rettferdig samfunn er det lett å forsvare at folk skal få beholde penger de har jobbet ærlig, redelig og i sin pannes svette for. Men selv her, i den beste av alle verdener, er det vanskelig å forklare hvorfor folk skal få store skattekutt på sine, oftest arvede, formuer. Folk må gjerne være rike, men det kan neppe være Statens oppgave å sørge for at de blir enda rikere enn de allerede er.

På et aller annet vis har den politiske debatten blitt enig med seg selv om at skattene skal ned. Spørsmålet er ikke om det er riktig eller viktig å senke skatten i dagens situasjon, men hvor skattekuttene skal komme og hvor store de skal være. «Alle» er visstnok enige om at selskapsskatten skal ned, selv om kronekursen er lav. «Alle» er enige om at når selskapsskatten går ned, må inntektsbeskatningen følge etter. Ingen insisterer på å holde fast i den folkelige tanken på at skatter er et godt virkemiddel for å fordele kostnader, effektivisere oppgaver og omfordele til beste for samfunnet.

Å snakke om høyere skatter, i stedet for lavere, regnes fortsatt som politisk selvmord blant dem som søker makt. For oss andre, vi som tenker mindre på neste valg og mer på neste generasjon, ville det vært mer beroligende med en debatt om å sikre fremtidens fellesskap og velferdsstat enn å bli avspist med et par latterlig dyre skisko som kanskje, hvis reklamen holder det den lover, får middelmådige skiløpere til å gå et par sekunder fortere på mila.