Et kontinent erindrer

Historieskrivning har befunnet seg i et mistenksomhetens lys en stund. Et av ankepunktene har vært at historiske begivenheter har blitt framstilt i en form som likner den før-modernistiske roman, der «den store fortellingen» er dominerende.

Et vesentlig kjennetegn ved «den store fortellingen» er en enhetlig kronologisk utvikling som følger en bestemt dramatisk form. Protestene mot en slik historisk framstilling er blant annet at den dramatiske formen legger føringer for hvilke begivenheter som skal inkluderes og fortolkningsrammene disse skal plasseres i. Dermed undertrykker man et mangfold av stemmer og gir ikke rom for at en bestemt hendelse kan finne sted i flere parallelle handlingsforløp, og dermed ha forskjellig betydning alt etter hvilket perspektiv man anlegger.

Sveket

Det er denne typen historieformidling Eduardo Galeano sikter til når han minnes tida som historiestudent: «Den stakkars historien hadde oppgitt ånden. Den var sveket i de akademiske tekstene, løyet om i auditoriene, falt i søvn under diskusjoner om løsrevne data, den var fengslet i museene og begravd, med blomstergraver, under statuenes bronse og monumentenes marmor.» Slik Galeano ser det har det amerikanske kontinent blitt utsatt for et hukommelsestap, og forfatteren har et ønske om at «Ildens erindring 1» kan bidra til at hukommelsen kommer til rette igjen. Et temmelig ambisiøst prosjekt, må man unektelig si, og det første av dette mektige trebindsverket er nå oversatt til norsk. «Ildens erindring 1» gir små nærbilder av en tallrik rekke med personer og låner stemme til denne polyfonien.

Første del (som er en slags prolog) er lagt til en mytisk tid. På samme måte som i Ovids «Metamorfoser» får vi her opprinnelsen til hvordan allting ble slik de er. I denne mytiske verden har planter, dyr og jord fått personlighet. Dette natursynet dannet grunnlaget for hvordan urbefolkningen så på verden da europeerne kom. Del to av «Ildens erindring 1» strekker seg fra 1492 til 1700, en periode som begynte med at Columbus steg i land i Amerika og sluttet med at Karl 2 døde.

I løpet av disse 200 årene blir Latin-Amerika erobret, plyndret og herjet. Urbefolkningen er tatt til slaver og dør av sykdom og utmattelse, mens europeiske embetsmenn skor hestene sine med sølv og selv blir båret rundt i gullstol.

Kronologisk

«Ildens erindring 1» er kronologisk organisert, men den har ingen strukturerende handlingsutvikling. I stedet er den satt sammen som en mosaikk av episodiske hendelser. Geografisk befinner vi oss for det meste i Latin-Amerika, og da særlig på vestkysten der forskjellige stammer av urbefolkningen hadde sine riker. Men av og til tas det små avstikkere til europeiske storbyer, der det rapporteres om hjemvendte erobrere, blakke konger og om begivenheter som har Latin-Amerika som en referanse. Slik blir til og med Shakespeares oppsetning av «Stormen» til en liten flik av Latin-Amerikas historie. Hovedvekten av hendelsene i «lldens erindringer I» er likevel europeernes erobringstokter og urbefolkningens lidelser. De fleste tekstene er fortalt med europeere i hovedrollen, og det er som vitne til deres handlinger vi aner, men aldri riktig fatter, urbefolkningens vanvittige lidelser.

Samtidig ser vi grådigheten, menneskeforakten og den teologiske lempeligheten for at dette kan skje i Guds navn. I nesten hver episode lar Galeano synsvinkelen ligge tett opp til en av personene, og han refererer både tale og tanke. Slik sett benytter forfatteren seg av skjønnlitterære grep når han dramatiserer hendelsene, og mye er sikkert diktet til for forfatterens egen regning. I forordet legger ikke Galeano skjul på at han forteller Latin-Amerikas historie med sine egne ord. Så når Galeano hevder at alt han her forteller har skjedd, betyr det at han har levendegjort allerede dokumenterte hendelser, og bak i boka er det over ti sider med referanser.

Som sagt bedriver ikke Eduardo Galeano historieskrivning i noen tradisjonell forstand. Her er et vell av forskjellige stemmer, og betydelige og ubetydelig episoder er presentert side om side. På denne måten skaper han en historie uten noen hierarkisk instans, det er ingen tese som skal bevises. Dette er historie basert på erindring. Og åpenbart har man satt pris på at Galeano har hentet fram deler av Amerikas bortgjemte hukommelse, han fikk nemlig The American Book Award i 1989 for dette trebindsverket. «Ildens erindring 1» er oversatt av Kai Swensen, og det ser ut til at han har gjort en strålende jobb.