Et kontinent i flammer

Eduardo Galeano ser våre drømmer som den kanskje viktigste delen av menneskenes virkelighet. Ikke til å undres over at hans Amerika-historie blir et fremmedartet dokument, sett med europeiske øyne.

«Jeg søkte etter fortellinger med elektrisitet. Jeg lette etter disse magiske øyeblikkene når historien taler i perfekte symboler, for historien uttrykker seg som en poet gjennom metaforer.»

Dette har Eduardo Galeano (f. 1940 i Uruguay) sagt om sitt arbeid med trebindsverket «Ildens erindring», som først kom ut på midten av 1980-tallet. Uttalelsen viser med all ønskelig tydelighet at vi har med en historieforteller å gjøre, mer enn en historiker. For øvrig er Galeano en mann av presise og poetiske ord, og hans verk om hele Sør- og Nord-Amerikas historie er nettopp like beskjedent i omfang som det er ambisiøst i innhold. Bind to foreligger i disse dager i norsk oversettelse, og presenterer en til dels skjønnlitterær, fragmentarisk og særdeles uakademisk mosaikk over tidsepoken 1700 til 1900.

Boka er satt sammen av flere hundre separate anekdoter og kortere fortellinger, alle med rot i virkeligheten og med belegg i skriftlige kilder - men like fullt behandlet med suveren forakt for de fleste historiske konvensjoner. Dessuten trekkes elegante, aktuelle tråder til vår egen nære fortid og nåtid.

Barbari

Tittelen «Ansiktene og maskene» forteller noe om prosjektets retning, og om en historisk epoke da europeiske kolonimakters slavehandel og generelle barbari i Amerika ble demaskert for alvor - mens ofrene søkte sin identitet gjennom blodige revolusjoner og kriger i frihetens navn. Bestialitetens historie har i sannhet mange kapitler, selv om Eduardo Galeano er klok nok til også å inkludere begjærets, kjærlighetens og drømmenes fortelling. Det handler om å ha øye for historiens egne spissformuleringer, disse «perfekte symboler» som sier mer enn tusen fotnoter.

I en kubansk avis fra 1839 finner Galeano f.eks. følgende avertert under rubrikken «Salg av dyr»: «- Kreolsk negresse selges, ung og frisk og uten skavanker, meget beskjeden og trofast Æ...Å - flott hest med godt utseende selges...». Samtidig tilbys «smånegrer til å leke med barn», og dessuten «- Førsteklasses blodigler, nettopp ankommet fra Spania».

Ikke til å undres over at hatet ble stort, og frihetskampene bitre. Uten at moralen av den grunn ble nevneverdig bedre, selv om herskerne skiftet. For også søramerikanske revolusjoner spiste sine barn, slik Galeano ser for seg at den desillusjonerte frihetskjemperen Simsn Bolmvar tenkte i sin dødskamp: «Var dette historien om menneskene? Denne labyrinten, dette ørkesløse skyggespillet? Æ...Å All storhet skal bli liten. Bak ryggen på ethvert løfte lurer sviket. Frigjøringsheltene blir til griske jordeiere. Amerikas sønner river hverandre i filler.»

Monumental

«Ansiktene og maskene» er et forunderlig monumentalt verk, sine fattige tre hundre sider til tross, og to hundre års amerikansk historie kan vanskelig presenteres mer konsist enn dette. Forfatterens frie metode gjør ham dessuten i stand til å skifte tema og fokus på en tilsynelatende ubesværet måte, uten nødvendigvis å måtte ta hensyn til språklig sammenheng eller altfor helhetlige føringer. Dette er både bokas styrke og svakhet, siden den samme fortellerstilen som skaper spenst og ledighet fra tid til annen også bidrar til mangel på stringens.

Det viktigste er uansett å gjenkjenne originale og modige stemmer når de først lar seg høre, uavhengig av egne preferanse. Historiske verker speiler ikke bare sitt fortidige tema, men også den samtid der de skapes og nedskrives. Menneskene får med andre ord de historiefortellere de fortjener, og for så vidt er det da også grunn til optimisme.