Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Et konvent for grunnlovsrevisjon

Det er borgernes forente vilje som er grunnlaget for all politisk makt. Derfor bør det settes ned et bredt sammensatt grunnlovskonvent som gjennom frie og åpne diskusjoner utarbeider et forslag til en revidert forfatning.

GJØNNES-UTVALGET la 31. januar fram «Staten og Den norske kirke», NOU 2006:2. Igjen rotes forholdet mellom menneskerettigher og statens verdigrunnlag til. Flertallet i utvalget foreslår en ny grunnlovsparagraf, § 2, andre ledd: «Den kristne og humanistiske Arv forbliver Statens Verdigrunnlag.» Det bør nå settes ned et grunnlovskonvent med oppgave å revidere Grunnloven. Grunnlov betegner en lov som regulerer etableringen og utøvingen av politisk makt, og som er skapt gjennom en politisk beslutning. Denne forståelsen av grunnlov er av ny dato, dvs. den kom med de amerikanske og franske revolusjonene. Før den tid eksisterte konstitusjoner som en faktisk beskrivelse av et lands særtrekk slik de var formet av territorium, historie og maktrelasjoner. Den pre-moderne konstitusjonen betegner gjeldende rettsgrunnlag og de politiske institusjonenes virksomhet. Den er mer å oppfatte som et empirisk faktum og sedvane. Med de nevnte revolusjonene ble konstitusjonen gjort normativ og knyttet til individets rett.

DETTE NYE BEGREPET om konstitusjon stammer fra anstrengelser med å begrense makten og binde den til borgernes frihet, så vel som fra den demokratiske idé om at folket er maktens grunnlag. Det politiske herredømme ble løst fra tradisjon og religion og den moderne stat fant sin begrunnelse i beskyttelsen av individet, dets frihet og velferd. Konstitusjon ble ikke lenger forstått kun som et sett av normer, men heller som de vilkår under hvilke normene ble til. Grunnloven ble med dette knyttet til demokratiet og til betingelsene for demokratisk skapt rett. Derfor er det en intern forbindelse mellom rett og politikk. Det er den lovgivende prosess som gir det rettslige systemet dets normative premisser, men politikken er på sin side styrt av retten. Den må følge de prosedyrene og lovene som juristene håndhever. Ingen lov uten politikk og ingen politikk uten rett. Retten er demokratiets lingua franca og demokratiet er det eneste gyldige prinsipp for legitimering av politisk makt i moderne samfunn. Det skulle en ikke tro om en fulgte den norske debatten om grunnlovsrevisjon. Her florerer det med argumenter som er pre-moderne. De viser til Grunnloven som sedvane og empirisk faktum og hensynene til stabilitet, formålstjenlighet og tradisjon veier tungt.

MANGE MOTSTANDERE av revisjon ser Grunnloven mer som et symbol og ikke som et prinsipp for regulering av politisk maktbruk. Den bør bevares som et klenodium. Andre ser ikke utsikter til enighet. Derfor bør en ikke forsøke å endre den. Men også blant tilhengerne av grunnlovsrevisjon dominerer den pre-moderne forståelse. Det gjelder å oppgradere Grunnloven, slik at den kommer i overensstemmelse med realitetene. Men Grunnlovens legitimitet henger sammen med hvordan den er blitt til. Få tar opp at Grunnloven selv avspeiler en pre-moderne oppfatning av politisk legitimitet og at det er prinsipielle grunner til en grunnlovsrevisjon. Den norske Grunnloven sier at «den udøvende Magt er hos Kongen» og at denne peker ut regjeringen. Verken parlamentarismen eller det kommunale selvstyret er grunnlovssikret. Monarkiet kolliderer med den demokratiske idé om at all makt utgår fra folket. Autoritet skal velges, ikke arves. Dessuten strider statskirkeordningen mot selve grunntanken i en demokratisk rettsstat om alles likhet og frihet. Problemet med den norske Grunnloven er således at den er lite demokratisk. Den legitimerer bokstavelig talt heller eneveldet enn demokratiet.

OGSÅ NYE samfunnsmessige forhold gjør grunnlovsrevisjon nødvendig. I en stadig mer flerkulturell kontekst trengs tydeliggjøring av det verdi- og rettsgrunnlag borgere forent under en felles lov tross alt kan bekjenne seg til. Bare retten kan sikre solidaritet med fremmede. I Norge er det en lei tendens til å tro at immigranter må bli (kulturelt) norske for å kvalifisere for statsborgerskap. Den moderne forfatning lærer oss at en må skille mellom integrasjon og assimilasjon. En stat som går lenger enn å forlange lojalitet i forhold til forfatning og politiske spilleregler, er på ville veier. En kan kreve at innvandrere lærer seg norsk, fordi de må kjenne loven, ikke fordi de skal bli norske. (Men man kan jo heller ikke kreve at de skal gjøre dette så lenge den ikke foreligger på et forståelig språk.) En kan heller ikke forby omskjæring eller tvangsgifte fordi det strider mot norsk kultur, men for fordi det kommer i konflikt med allmenne moralprinsipper om individets verdighet og ukrenkelighet. Disse prinsippene utgjør selve konstitusjonsgrunnlaget for moderne stater. Krenking av individers fysiske integritet - av deres frihet - er forbudt uansett om slike praksiser er kulturelt legitimert.

DET ER VIDERE klart at Norge på slike områder heller ikke kan gjøre som det vil. Staten er oppbundet internasjonale overenskomster som regulerer individenes rettigheter. Norge kan ikke gjøre som det vil når det for eksempel gjelder hvordan barn, minoriteter og asylanter skal behandles. I stigende grad kan en heller ikke gjøre som en vil på økonomiske område uten å melde seg ut av det gode selskap. (Jf WTO forhandlinger) I tillegg kommer at Norges rolle i og med EØS-avtalen har endret seg slik at dets suverenitet er satt på spill. Denne avtalen skal sikre at norske bedrifter får tilnærmelsesvis samme konkurransevilkår på det europeiske markedet som konkurrenter i EUs medlemsland. Samtidig er ikke EØS-avtalen en ordinær handelsavtale, fordi hensikten er å integrere landene i EUs indre marked. Norge måtte overta store deler av EUs materielle regelverk på handel- og konkurranseområdet da avtalen trådte i kraft, og samtidig forplikte seg til å innlemme fremtidige rettsakter fra EU med relevans for EØS-avtalen i sitt nasjonale lovverk. I stigende grad blir Norges lover til i Brüssel. Denne situasjonen kaller på en politisk-rettslig klargjøring av det konstitusjonelle grunnlaget for nasjonalstaten Norge.

NÅ KAN DET SELVSAGT også være taktiske argument mot grunnlovsrevisjon basert på forestillingen om at en grunnlov begrenser folkestyret. Derfor er det bedre å ha en «sovende» grunnlov som en kan ta hensyn til etter politisk forgodtbefinnende. Grunnloven opphever imidlertid ikke politikken, men kanaliserer den, binder den til visse prinsipper og holder den innenfor visse grenser. Den foreskriver prosedyrer og fremgangsmåter, ikke utfall. Uten slike prosedyrer og prinsipper på plass, og uten en offentlig debatt om dem, kan en ikke si at den forhåpning om demokratisk selvstyring som de moderne revolusjoner bar bud om, er innfridd. Borgerne skulle kunne være i stand til å styre seg selv via politikk og rett. Det er borgernes forente vilje som er grunnlaget for all politisk makt. Derfor bør det settes ned et bredt sammensatt grunnlovskonvent som gjennom frie og åpne diskusjoner utarbeider et forslag til en revidert forfatning. Slik vil borgerne kunne involveres i debatten om hvilke rettigheter de skal tilkjenne hverandre. En forfatningsdebatt vil også kunne ha katalyserende virkning på politisk lojalitet og identitet og få demokratiske normer til å slå rot i borgernes bevissthet.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media
Kode24 - nettavis om utvikling og koding Elbil24.no -  nyheter om elbil KK.no - Mote, interiør, og tips Sol.no - De viktigste nyheter fra nettsider i Norge Vi.no - Quiz, kryssord og nyttig informasjon Dinside.no - teknologi, økonomi og tester Se og Hør - Kjendis og underholdning Lommelegen.no - helse, symptomer og behandling