TARIFFAVTALER: Å angripe tariffavtaler er å ta aktivt stilling for et samfunn med lavere lønninger, større forskjeller og mer konflikt, skriver Andreas Halse. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix
TARIFFAVTALER: Å angripe tariffavtaler er å ta aktivt stilling for et samfunn med lavere lønninger, større forskjeller og mer konflikt, skriver Andreas Halse. Foto: Heiko Junge / NTB scanpixVis mer

Tariffavtaler:

Et krafttak for lavere lønninger

Vi skal følge med når bedrifter nekter sine ansatte å inngå tariffavtale. Tariffkonflikter er nemlig ikke som andre konflikter.

Meninger

Den siste måneden har det blitt streiket for retten til en tariffavtale på Sotra i Hordaland. Etter en lang og intens kamp med solidaritetserklæringer og varsler om støtteaksjoner fra en bred fagbevegelse ble streiken kronet med seier onsdag denne uken. Motparten var en fiskebedrift som ikke kunne forstå hvorfor arbeidsfolk ikke liker å konkurrere om hvem som kan jobbe for lavest lønn.

Spaltist

Andreas Halse

er daglig leder i Svenssonstiftelsen.

Siste publiserte innlegg

Seieren var ikke viktig bare for de streikende, men for hele Norge. Slaget sto nemlig om helt grunnleggende spilleregler i arbeidslivet.

Konflikter er noe som hører arbeidslivet til. Tidvis høylytte diskusjoner hver vår om innretning på lønnsoppgjøret og livlig debatt om fordelingen av bedrifters overskudd er et sunnhetstegn for demokratiet og for arbeidslivet. Faktisk viser slike diskusjoner at vi har et organisert arbeidsliv der partene kan fremme sine krav gjennom representative organisasjoner. Det er en bra ting.

Det er imidlertid ikke alle konflikter som er slik. Konflikter som handler om tariffavtaler er grunnleggende forskjellige fra de konfrontasjonene vi ser hver gang det er lønnsoppgjør. Å forsøke å nekte ansatte retten til å inngå en tariffavtale er et angrep på grunnleggende kjøreregler i samfunnet og på selve grunnlaget for fagbevegelsen. Å angripe tariffavtaler er også ensbetydende med å aktivt jobbe for et samfunn med større forskjeller.

Artikkelen fortsetter under annonsen

En tariffavtale betyr nemlig at man er nødt til å forholde seg til arbeidstakerne i en bedrift som et kollektiv. Det er erkjennelsen av at det ikke holder å forhandle lønn med hver enkelt, men at det finnes felles retningslinjer å forholde seg til. Alternativet til tariffavtaler er individuelle lønnsoppgjør og fritt frem for å sette arbeidstakere opp mot hverandre. Uten en tariffavtale står arbeidsgivere fritt til å ansette folk til 90 kroner timen dersom de synes 110 er for mye. Et arbeidsliv uten tariffavtaler er derfor selve motsatsen til et organisert arbeidsliv.

For noen vil et slikt arbeidsliv fungere helt utmerket. Men det forutsetter at det er høy etterspørsel og dårlig tilbud etter den arbeidskraften man har å tilby. I realiteten vil det ofte bety at høyt utdannede med spesialiserte kvalifikasjoner vil kunne oppnå relativt høye lønninger. Motsatt vil det forholde seg for yrkesgrupper der etterspørselen er relativt lav og tilbudet høyt. I praksis vil det si for de aller fleste uten formell utdanning og/eller spesialisert kompetanse. I et europeisk arbeidsmarked som er preget av fri flyt mellom titalls millioner arbeidstakere vil det være direkte provoserende å late som noe annet enn at det betyr veldig lave lønninger for veldig mange hardtarbeidende mennesker.

Å motarbeide tariffavtaler er derfor å motarbeide hele den norske samfunnsmodellen. Ingen er tjent med et samfunn der arbeidsgivere kan skalte og valte med hardtarbeidende mennesker akkurat som de vil. Det fører til enorme forskjeller, men også store sosiale problemer og økte offentlige utgifter. Når man motarbeider noe så grunnleggende som en tariffavtale er det også bare å se langt etter en ansvarlig fagbevegelse som stiller moderate lønnskrav og bryr seg om bedriftenes overlevelse.

Alle som er opptatt av en samfunn preget av et lavt konfliktnivå, levedyktige bedrifter og små forskjeller bør derfor slutte helhjertet opp om retten til å inngå tariffavtaler.