Et krav om underkastelse

TEGNINGENE: I den opphissede situasjonen vi nå befinner oss i, er det mange som påpeker at ytringsfriheten må brukes med klokskap. Med andre ord: Magazinet burde ikke trykket karikaturene av profeten Muhammed. Men hvem er dommeren i klokskap? Hvilke kriterier skal brukes for å avgjøre når det er «lurt» eller akseptabelt å ytre seg om bestemte forhold? Ingen av dem som trekker redaktør Selbekks klokskap i tvil, sier når det ville passe å trykke disse karikaturene. Noe av grunnen er at mange av dem som mener det var uklokt nå, også mener at det er uklokt uansett. Det betyr at de ønsker en selvpålagt innskrenking av ytringsfriheten. De mener man ikke bør trykke slikt som de - i sin klokskap? - forstår muslimene vil føle seg krenket av.Dette «klokskapskriteriet» blir et vikarierende motiv for å begrense ytringsfriheten. Historien er full av eksempler på ubehagelige og alvorlige konsekvenser av å ytre seg, hvor mange har sagt: «Det hadde vært bedre å utvise klokskap, ikke si det nå, eller ikke si det i det hele tatt.» Var det tyskernes trusler som skulle avgjøre om det ble malt slagord i Norge under krigen? Det var sikkert noen som sa at vi bør ikke gjøre det akkurat nå, ikke akkurat slik, for konsekvensene blir så forferdelige om tyskerne tar oss.

MAN SKAL IKKE kjenne alle konsekvenser av en handling eller ytring før den gjennomføres. Noen ganger vet man mer enn i andre situasjoner. Selbekk visste ikke nok om hva han rotet seg bort i. Men han kunne heller ikke vite at manipulerende fanatikere ville overdrive innholdet i karikaturene, at det skulle vise seg å passe velorganiserte grupper å utnytte situasjonen akkurat i januar og februar - fire måneder etter publiseringen i Danmark.Når Vesten blir bedt om å beklage karikaturene, er det et krav om å vise respekt i en tradisjonell, førmoderne betydning av underordning under de mektige, de som må fryktes, ikke ut fra respekt for noens integritet og menneskeverd. At dette faktisk er et krav om (symbolsk) underordning, forsterkes av at islam betyr underkastelse. Kravet om en beklagelse for å ha fornærmet muslimer og deres profet, er derfor et krav om underkastelse under islam.

NÅR utenriksministeren går langt i å beklage, bør han være klar over at en slik underordning er en del av inntrykket han skaper hos mange muslimer. Men dette betyr ikke at problemene forsvinner. Det er trolig en oppskrift på nye krav om underkastelse i framtida.Istedenfor å beklage der hvor det ikke skal beklages, må «vi», inkludert norske myndigheter, heller beklage de reelle krenkelser av verdighet, integritet og menneskerettigheter som vi har bidratt til. I tillegg til en ny og reell integrasjonspolitikk, må det tales ut mot den rasistiskeisraelske okkupasjons- og bosettingspolitikken, mot USAs tortur av muslimer i Abu Ghraib og på Guantánamo-basen og mot de diktatoriske regimene i mange muslimske land. Får man respekt for sin verdighet, integritet og sine grunnleggende rettigheter, vil det - på sikt - bli lettere å bære mangelen på respekt for egen tro. Det er ikke arrogant å påpeke dette, bare en oppsummering av historiske erfaringer.