Et kulturpolitisk drama

«Reaksjonene på Skasets utspill avslørte den nye fellesforståelsen: Departementet blander seg ikke inn i NIFs politikk.»

Vi er i disse dager vitne til et kulturpolitisk drama. Scenen er norsk toppidrett. De viktigste rollene er tildelt ekspedisjonssjef i idrettsavdelingen i Kulturdepartementet frem til 29. oktober Hans B. Skaset, kulturministeren Ellen Horn, idrettspresident i NIF Kjell O. Kran, toppidrettssjef Bjørge Stensbøl, generalsekretær Ivar Ekeberg og Johann Olav Koss, norsk skøytehelt fra Lillehammer i 1994 og styremedlem i WADA, det internasjonale dopingbyrået. Spillet har foregått lenge bak scenen. Enkelte blant publikum vil hevde at det begynte i 1976, da NIF satte antidopingarbeid på kartet. Fra da av og til nå har Hans B. Skaset kanskje vært den viktigste aktøren både på norske og utenlandske scener.

Han fikk sin rolle tildelt først av dem alle, som tidligere norgesmester i tikamp i friidrett, deretter som president i Norges Fri-idrettsforbund (1976- 83) og NIF (1984- 1990), og i Kulturdepartementet fra 1991. Han tok initiativet til landets første idrettsmelding, Stortingsmelding nr. 41, 1991- 1992. Dessuten har han vært professor ved NIH og er i dag professor II ved samme institusjon.

Kran har sin lederkompetanse fra sitt arbeid som konsernsjef i Sparebanken NOR, styreleder på Oslo Børs og styreformann i Statoil.

Første akt starter da to av ni utøvere som blir tatt i doping i OL i Sydney, er norske. Norge blir deretter rangert blant de fremste på rankinglista «The Hall of Shame» sammen med Bulgaria og Romania. Da norske journalister stormer scenen i Sydney og konfronterer Kran og Stensbøl med avsløringene, gjentar de forsvaret til utøverne: de positive prøvene skyldes kosttilskudd og ikke tradisjonelle dopingpreparater. Utøverne var i god tro. Johann Olav Koss repliserer at dopingutøvere skal dømmes uansett forklaring. Det spiller ingen rolle hvordan dopet er kommet inn i kroppen. Det blir ifølge Koss håpløst å rydde opp i de 500 dopingsakene som WADA har på kartet, hvis en skulle ta hensyn til nettopp dette. Det er dessuten norsk tradisjon å rakke ned på amerikanske idrettsledere når de beskytter sine egne. Nå gjør vi akkurat det samme. Publikum vil huske at det var nøyaktig de samme replikkene som fant sted backstage da den amerikanske utøveren J.C. Hunter, vinneren av kulestøt fra Mobil Bislett Games i år, ble avslørt under OL.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Horn fikk ingen replikker om doping i Sydney, selv om hun også er med i samme akt og på samme scene som idrettslederne i Australia.

Skaset entrer scenen i andre akt da han kommer med denne replikken i forbindelse med satsing på toppidrett i Australia: «Så reises selvsagt spørsmålet om det er riktig å bruke så mye penger (vel 30 mrd. NOK) på å markere nasjonal dyktighet gjennom idrett. Uten tvil vil det kunne oppstilles mange andre formål som med langt større berettigelse hadde hatt behov for i det minste en andel av Australias investeringer». (Idrettsanlegg, nr. 5, 2000.)

Skaset avslutter som følger: «Når iveren og inkompetansen plasserer landet i det selskap vi i vel 25 år har arbeidet for å markere avstand til, er tiden inne til å stille tydelige krav: Avstand mellom liv og lære kan ikke tolereres på dette punkt! Skjønner ikke miljøet hva dette betyr, bør i det minste staten trekke seg ut.»

Publikum tolker denne replikken som et stikk til NIFs ledertrio Kran, Egeberg og Stensbøl. Før Kran ble valgt til president i 1999, hadde Skaset mer åpne kanaler til toppledelsen i NIF.

Spenningen stiger hos publikum i tredje akt da Skaset påpeker i Aftenposten 27.10. at lederne ikke har vært klare og tydelige i sine svar på dopingavsløringene under OL. For å få toppidretten ut av «etiske gråsoner» truer han - som privatperson - med å trekke den offentlige støtten til NIF. Det dreier seg om store summer. For år 2000 ble NIF tildelt 278 millioner kroner av spillemidlene fra Norsk Tipping AS, inkludert 41,1 millioner til toppidrett, samt øremerking av 8,3 millioner til antidopingarbeid. I tillegg fikk NIF 6 millioner ekstra i løpet av året. Kran repliserer med vantro og skuffelse, og truer med å gå:

«Hvis det er departementets offisielle holdning at norsk toppidrett lever i en gråsone mellom ærlighet og juks, kan jeg ikke være den øverste lederen for norsk idrett.» (Aftenposten 27.10.) Han ber Skaset forklare hva han mener med «gråsone», og påpeker at han ikke løper fra ansvaret når det gjelder organisasjonens dopingarbeid. Stensbøl gjentar balansegangen fra Sydney: Ledelsen tar avstand fra det utøverne har gjort, men tror på deres forklaringer.

En ufattelig stillhet senker seg over publikum da fjerde akt begynner. Horn entrer scenen. Vendt mot publikum kommer replikken: «Jeg har full tillit til måten idrettspresident Kjell Kran og den øvrige ledelsen i Norges Idrettsforbund håndterer dopingsakene på. Når ekspedisjonssjef Hans B. Skasets uttalelser i pressen har sådd tvil om dette, er det meget uheldig.»

Dramaets høydepunkt er nær. Ledertrioen har fått støtte av selveste kulturministeren, samtidig som hennes viktigste underordnede i idrettsfeltet får en skrape. Det kan ikke antidopingmannen og ekspedisjonssjefen Skaset leve med. Han takker statsråden for avklaringen og ber om å bli løst fra sitt ansvar og oppgaver som han har hatt i 9 = år i departementet.

Exit Skaset. Horn og ledertrioen står alene igjen på scenen.

Med et kreativt utgangspunkt kan dramaet forstås med basis i den engelske antropologen Mary Douglas' bok om «Rent og urent». Ifølge henne blir enhver kulturell orden skapt gjennom distinksjoner - symbolske demarkasjonslinjer som skiller og sorterer ut ting som hører sammen fra det som blir tolket som fremmed. Det kan tolkes som symbolsk urent (skitt), fordi det kan true den etablerte symbolske orden:

«Det innebærer to betingelser: et sett av ordnede forhold og et brudd på denne ordenen. Skitt er derfor aldri en isolert eller enkeltstående begivenhet... Skitt er et biprodukt av at vi ordner og klassifiserer tingene systematisk, i den forstand at orden innebærer å avvise ting som ikke hører hjemme der.» (Douglas, 1997.)

Hva slags symboler kjempes det om her?

Ekspedisjonssjefens handlinger kan forstås som symbolsk urene da han truet den nye etablerte orden med å fjerne millionene til NIF. Horn kunne her støtte seg til en meget samstemt trio, Kran, Stensbøl og Egeberg (Dagbladet, 28.10.). Man går ikke ut som privatperson når man samtidig er ekspedisjonssjef. Reaksjonene på Skasets utspill avslørte denne nye fellesforståelsen: departementet blander seg ikke inn i NIFs politikk.

Ifølge Douglas er det ikke en enkeltstående handling som forstås som symbolsk ren eller uren. Skasets ytring kan forstås i sammenheng med både hans antidopingarbeid og hans klare profil generelt. Han har påpekt NIF-ledelsens forhold til bruk av ressurser til piller, kostholdstilskudd og bruk av ressurser til forskning i prestasjonsforbedringens «grenseland» (for eksempel høydehus i ski) og ledelsens begrensede forståelse for behovet for en uavhengig kontroll- og påtalemyndighet. Uten å kjenne til dette viktige bakteppe er det umulig å forstå dramaets høydepunkt. For Skasets handlinger kan tolkes å ha vært symbolsk urene lenge og «et hår i suppa» for Horn og NIF-trioen. På grunn av sin store idrettskapital har han vært svært vanskelig å sette på plass. Det er NIF-trioen og Horn som her representerer den nye symbolske orden, som Skaset truet med å rokke.

Det kan tolkes som ironisk og motsetningsfylt når Skaset som spiller på lag med andre aktører for å få en bokstavelig talt mest mulig «ren» idrett, kan tolkes som den symbolsk urene. Mange mener at han ble felt på feil sak og at det er tragisk at en kvinnelig kulturminister som ikke kjenner til feltet idrett, ikke er litt mer ærbødig, slik hennes forgjengere Åse Kleveland og Anne Enger Lahnstein var. De lærte først og fremst av sine egne i departementet og ikke av dem som kanskje kan forstås å leve etter Lombardis idé om at å vinne er ikke det viktigste, men det eneste som teller.