Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Et kulturpolitisk u-land

Det kan da ikke være slik at vi, som både har greid å grave etter olje under vann, og som har gått på ski fra fødselen av og som har gått på skoler, konserter, teatre og kino i årevis, ikke har et bevisst forhold til Norge som en kulturell nasjon?

Vi har ventet og lurt på de politiske partienes kulturpolitikk, endelig kom det et innlegg, fra Høyres kulturpolitiske talsmann Trond Helleland. Forslaget om et kutt i kulturbudsjettet på 200 millioner vitner ikke bare om Hellelands totale mangel på innsikt, interesse og respekt for kulturen, men er dessverre også et nytt signal om at Norge befester sin rolle som et kulturpolitisk u-land, i og med de andre partienes fraværende holdning.

Vi seiler mot et nytt valg, det første i et nytt årtusen, oljepengene spruter rundt ørene på gamle husmenn. Rikdommen har nådd oss, amerikaniseringen har satt seg i ryggmargen, vi diskuterer desimale avslag på pølser og cola, mens verdens befolkning sulter i påvente av hjelp.

Fire millioner mennesker sitter i landet mot den evige sne og blir proppet fulle av valgflesk fra politikere som ikke skyr noen midler for å bli våre representanter og forvaltere. Inntil Trond Helleland, med fårete smil i Dagbladet, forklarte at et kutt på 200 millioner i kulturbudsjettet ikke ville få noen konsekvenser for kulturlivet i Norge, hadde det vært helt stille fra de kulturelle talsmenn. Muligens fordi de ikke har noe på hjertet, muligens fordi de er tildelt oppgaver de ikke er interessert i, eller muligens ganske enkelt fordi ingen politiske partier i Norge er interessert i kulturpolitikk. I så fall må de i herrens navn ha undervurdert sin velgermasse!? For det kan da ikke være slik at vi, som både har greid å grave etter olje under vann, og som har gått på ski fra fødselen av og som har gått på skoler, konserter, teatre og kino i årevis, ikke har et bevisst forhold til Norge som en kulturell nasjon? Et land som ikke har en politikk som oppfordrer og legger forholdene til rette for et rikt, allsidig og berikende kulturliv, blir nemlig i våre moderne og opplyste menneskers øyne et u-land. Et kulturelt u-land.

Diskusjonen om hvorvidt kultur er viktig, så viktig at det fortjener å bli nevnt blant fanesaker som eldre, skole og bamsemums, kan føres på flere plan og med ulike perspektiver. Definisjonen av begrepet kultur vil også være avgjørende her for å unngå unødig polemikk og avsporinger. I denne sammenheng defineres kultur som ulike profesjonelle kunstneriske uttrykk som billedkunst, teater, musikk, dans o.l. Dette er de miljøer Høyres forslag til budsjettkutt først og fremst vil ramme.

Er det virkelig nødvendig for et land som Norge å gi bort penger til en avmagret fyr som står rett opp og ned i en gammel leilighet 10 timer hver dag året rundt, uten å produsere annet enn noen bilder og litt rødvinssøl? Eller trenger vi virkelig disse rare menneskene som trekker seg inn i mørke rom, åtte uker av gangen, for så å komme fram til premierer fulle av sminke og fabler om følelser, tragedie og harselas? Har ikke vi det mye bedre uten disse påminnelsene om at livet er noe annet enn moms, elavgift og kalkunpølser fra Svinesund? Vi er hva vi spiser, vi blir hva vi får i oss, så også av inntrykk og stimuli. Vi som mennesker trenger opplevelser som beriker oss, som snakker til følelsene våre, til sjelen vår. Ambisiøst å hevde at all kunst makter det, men uansett, den formidler inntrykk som det kapitalistiske samfunnet er i ferd med å kjøre totalt i grøfta.

Når vi en gang skal graves opp og samfunnet evalueres, er det ikke størrelsen på kjøpesentrene eller utvalget i folks klesskap eller antall Mcburger-restauranter som vil bli husket. Mest sannsynlig er det bildene, bøkene, arkitekturen, kunsten, som vil bli trukket fram og snakket om. I tillegg til oljefondet da, selvfølgelig, for det vil jo bestå, til all tid, mens vi som nå er midt i avgiftsracet, ble gamle og døde ensomme på bøttekott med flagget nedpakket på grunn av budsjettmessig ubalanse.

Det er menneskene som utgjør samfunnet, og det er disse menneskene som skal velge hvilken politikk dette samfunnet skal føre for å gi seg selv best mulige dager. Hva disse dagene skal bestå av, er individuelt betinget, men alle vi her oppe i Nansens skispor er blitt lurt til å tro at selvfølelsen vår stiger i takt med størrelsen på kapitalkontoen. Det er galt, og det er politikerens forbannede plikt å påvirke til en annen utvikling og prioritering.

Sannheten er at man må øke kulturbudsjettet med 200 millioner, minst! Sammenlignet med våre naboland ligger vi langt bak når det gjelder satsingen på kultur. Flere stipendier, mer penger til Norsk kulturfond og større fokus på kulturens langsiktige verdiskaping. Dette er hva politikerne må selge! Norge drives i altfor stor grad frem ved hjelp av bedriftsøkonomiske råd om kortsiktig inntjening, noe som dessverre verken tjener miljøet, gamlehjemmene, skolene eller kulturen. Omsorg, åndelig føde og respekt. Verdier som ikke alltid kan måles i kroner og øre, menneskene i samfunnet trenger derimot disse mer enn noe annet, uansett hva reklame og mediekåte politikere måtte fortelle oss.

Høyre, Venstre, sentrum eller rett vest? Valg! Det viktigste er at man velger, skrev Kierkegaard. Høyres kulturpolitiske talsmann Trond Helleland har gjort det noe lettere, men inntil de andre partienes talsmenn kommer på banen, blir det vanskelig å velge noe som helst. Trist, men sant. U-landet Norge graver sin egen kulturelle grav og sender alt som ikke lukter av kommersialisme ut i det ytterste mørke med lite håp om snarlig tilbakekomst.

Prøv å legge merke til hvor mange ganger ordet kultur nevnes i valgkampen, synes du det er for få, skrik ut!

Tvi-tvi!

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media