Berlinerblått: Berlin ligger på gammelt sumpland og har rikt med vann og vegetasjon, høydedrag er det verre med. Foto: Erle Marie Sørheim
Berlinerblått: Berlin ligger på gammelt sumpland og har rikt med vann og vegetasjon, høydedrag er det verre med. Foto: Erle Marie SørheimVis mer

Et kunnskapsrikt, men vestvendt blikk på Berlin

Torgrim Eggen har skrevet bok om det 20. århundrets hovedstad.

ANMELDELSE: «Jeg elsker Berlin!» For meg er det selve den operative definisjonen av å være overfladisk. Man får lyst til å svare: «Berlin elsker ikke deg!»

Det skriver Torgrim Eggen i sin fullpakkede bok om byen han mener har vært det 20. århundrets hovedstad. Vel, jeg elsker Berlin, det er grunnen til at jeg bor her på syvende året, og etter å ha lest Eggens bok vil jeg hevde at han gjør det selv også. Selv om vi ikke blir elsket tilbake.

Familieprosjekt Eggen kom hit i 2011 og ble til 2013 med sin kone og deres unge datter. Det er samme besetning som han reiste til New York med, hvor han skrev bok om Manhattan, men da var vel datteren fortsatt inni hans kone, om jeg husker riktig.

Begge bøkene har dette personlige utgangspunktet, vi blir godt kjent med forfatteren, hans nærmeste og deres dagligliv.

Eggen begynner med de små tingene, som at datteren har bursdag på «Berlins skjebnedag» 9. november og at de flytter inn i en leilighet på Bundesplatz i Vest-Berlin. Derfra legger han ut på en litterær og fysisk reise i Berlin og 1900-tallshistorien.

Det blir lagt stor vekt på det ville 20-tallet, nazi-tida og det igjen ville 70-tallet. To perioder han personlig har stor fascinasjon og kunnskap om, samt en som, ja, ikke akkurat kan unngås.

Boka er ikke lagt opp helt kronologisk, og det synes jeg er en befrielse. Når det kommer til Berlin, er det så mye tristesse på rad og rekke at det er fint å slippe å få hele jævelskapen i trynet på en gang. Og hvis man kjenner byen litt fra før, gjør denne inndelingen det også mulig å «shoppe» litt mellom kapitlene, det er bokas klareste guide-element.


Kulturhistorisk fokus Bokas fokus er først og fremst på kulturhistorien. Det gjør at Eggen kan vie like mye plass til Speer og Hitlers vanvittige Germania-prosjekt som til jødeutryddelsene uten at det virker skjevfordelt. Og for all del, det oppblomstrende jødehatet i Berlin er også behørig dekket. En enkel liste med de mest kjente navnene som flyktet fra Berlin bare i 1933 syntes jeg først var veldig sterk lesning. Men den er feil, verken Walter Benjamin, Mann-søsknene eller Paul Klee flyktet fra Berlin dette året, dette er en liste over de mest kjente som flyktet fra hele Tyskland.

Et kunnskapsrikt, men vestvendt blikk på Berlin

Berlins største divaer, Marlene Dietrich, Hildegard Knef, Lotte Lenya og Nina Hagen blir stilt i det flatterende lyset de fortjener. Eggen beskriver stemmene deres så godt at jeg syns jeg kan høre dem. 20-tallets skeive, dopfylte og grenseløse kabaretkultur blir også skildret så livfullt at det er som om Eggen skulle ha vært der selv. Visste dere at det fantes en egen guide for lesbiske i Berlin i 1928? Nei, det visste ikke jeg heller.

Når det kommer til nåtidens utelivskultur er han overraskende mye mer distansert og tam. Om fetisjistklubben KitKatClub kan han fortelle at han «kjenner folk som har vært der» og refererer videre til klubbens hjemmeside. Jeg har vært der, og ryktet er litt saftigere enn realiteten, men klubben er verd et besøk.

Eksperimentelle kunstnere Eggen gir velfortjent plass til Berlins for lite (aner)kjente filmindustri, han trekker trådene fra «Dr. Caligaris kabinett» til Tim Burton, fra «Metropolis» til Batman-filmene, og gir oss historien til dagens filmstudio i Babelsberg hvor blant annet Quentin Tarrantinos «Inglorius Basterds» ble spilt inn.

I kapittelet om David Bowie og Iggy Pops Berlinperiode på 70-tallet er Eggen også helt med på notene. Han skriver så godt og grundig om skapelsen av Bowies mesterverk «Heroes» (både sangen og plata) at tårene hilser på i øyekroken. Da er det fint å lese på neste side at Eggen har det på samme måte: «Jeg griner alltid av Heroes, noen ganger bare av å snakke om den.» 
Blixa Bargeld, Nick Cave og 80-talls musikken er også godt dekket, som Berlinnerd må jeg derimot påpeke at Bargeld ikke «har forlatt Berlin» slik Eggen hevder, han har bare leiligheter i flere byer.

Det er i slike passasjer Eggen tyr til litt omtrentligheter, han kan mye, men dagens uteliv og de østre bydelene er ikke hans forse.

Vestvendt I det hele tatt er boka så «vesttung» at jeg er tilbøyelig til å kalle det en bok om Vest-Berlin i det 20. århundret. DDR blir selvfølgelig nevnt, men med et utenifra-blikk som Eggen ikke har på sin egen favorittdel av byen. Jeg savner flere historier fra tiden under kommuniststyret, for eksempel er det mye spennende å fortelle om kulturlivet på 80-tallet og fram til murens fall. Da nøt kunstnerne i Øst-Berlin større og større frihet etter hvert som kommuniststaten mistet grepet. Jeg har snakket med østbelinske musikere som faktisk synes arbeidsforholdene var bedre da enn nå.

Den enorme forvandlingen som skjedde i østbydelene Mitte, Prenzlauer Berg og Friedrichshain etter murens fall er også overraskende lite nevnt. Det er en svært viktig og avgjørende epoke i Berlins by- og kulturhistorie som det egentlig ikke går an å fare så raskt over.

Men det er jo nettopp dette som gjør at jeg aldri blir lei denne byen; Berlin er alt for stor og innholdsrik til at én bok kan fange inn alt. Eggen har gitt oss sin versjon, og det er ikke noen dum bok å ha i bagasjen hvis man vil reise ned og finne sin egen.