TURISTATTRAKSJON: Å vise store verker har blitt en egen industri for de store museene. «Skrik»-utstillingen er intet unntak, og dermed er den blitt et kunsthistorisk likskue, skriver vår anmelder.  Foto: MIKE SEGAR / REUTERS / NTB SCANPIX.
TURISTATTRAKSJON: Å vise store verker har blitt en egen industri for de store museene. «Skrik»-utstillingen er intet unntak, og dermed er den blitt et kunsthistorisk likskue, skriver vår anmelder. Foto: MIKE SEGAR / REUTERS / NTB SCANPIX.Vis mer

- Et kunsthistorisk likskue

Les Dagbladets anmeldelse av «Skrik»-utstillingen i New York.

KUNST: NEW YORK (Dagbladet): Onsdag åpnet utstillingen der Edvard Munchs «Skrik» de neste seks månedene skal stilles ut på Museum of Modern Art (MoMA) i New York. I et mørkt og dramatisk lyssatt rom henger nå et av verdens mest kjente kunstverk.

Monteringen ligner et alter og fremhever det fokuset på «mesterverket» som preger både kunstmarkedet og de store, internasjonale museene der «blockbuster»-utstillinger er nødvendig for å trekke et størst mulig publikum.

Få kunstverk kan gjøre dette i så stor grad som «Skrik». Motivet er blant verdens mest kjente, brukt i utallige sammenhenger innen alle typer populærkultur.

MoMA er det fremste museet for kunsthistorien fra 1850 til 1970. Det er derfor ingen tvil om at Skrik nå er havnet i den konteksten det hører hjemme. Snur man seg 180 grader og ser ut av Munch-rommet ser man rett over på Van Goghs «Stjernenatt» (1889), malt noen år tidligere. I det neste rommet finner man Picassos «Pikene fra Avignon» (1907), så det er tungvektere fra modernismens historie maleriet nå er omgitt av.

Det er imidlertid her problemene begynner, for Munch er ikke helt på nivå med verken Van Gogh eller Picasso.

Og uansett prislapp, uansett hvor mye oppstyr MoMA skaper, og uansett hvor mange som strømmer til for å se, så er det ikke til å komme utenom at dette er den svakeste utgaven av «Skrik».

Endatil er «Skrik» i seg selv langt fra Munchs sterkeste arbeid. Som leverandør av noe i nærheten av en «kunstnerisk» opplevelse er motivet for lengst redusert til lite annet enn en visuell kjendisstatus. Det er synd, for Munch kunne bedre og utstillingen bare hinter til dette.

I tillegg til en rekke tresnitt og litografier fra museets egen samling, finner vi og ett annet innlånt arbeid. «Utgaven av Melankoli» (1891) er fra en privat, ikke navngitt, samling og kan altså også være i finansmannen Leon Blacks eie. I alt fra komposisjon til utføring og fargebruk, evnet Munch her å fremstille sin interesse for eksistensialisme og angst på en mer balansert måte.

Men MoMA har alltid vært preget av en fetisjering av enkeltverket, og det er «Skrik» som er stjernen.

Museet ville kommet bedre ut av det dersom de gjorde en ærligere utstilling der «Skrik» fikk et rom for seg selv, med et køsystem der et begrenset antall mennesker slipper inn i rommet samtidig. New York Magazines kunstkritiker Jerry Saltz skrev i forkant av åpningen en kommentar der han sammenlignet denne typen utstillinger med en lit de parade.

MoMA er et museum som legger stor vekt på kunsthistorisk kontekstualisering, men i denne sammenhengen fremstår dette mest som koketteri. Dette er et kunsthistorisk likskue.

BLOCKBUSTER: Det var nok av skuelystne under «Skrik»-åpningen i går. Foto: Mike Segar / REUTERS / NTB SCANPIX
BLOCKBUSTER: Det var nok av skuelystne under «Skrik»-åpningen i går. Foto: Mike Segar / REUTERS / NTB SCANPIX Vis mer