Et kyss fra fortida

Det måtte et legendarisk og myteomspunnet livealbum til for at Kiss skulle få grep om publikum. Mer enn 30 år etter «Alive», er formelen akkurat den samme. Denne helga spiller gruppa i Oslo og Bergen.

Når de fire sminkede mennene som utgjør Kiss kommer seilende ned fra taket i Vallhall i 21-tida i kveld, er det ikke snakk om å overraske, utfordre eller finne opp kruttet på nytt. Krutt er det riktignok flust av sammen med pyro og flammer, men musikken som ligger bak teppet av staffasje og sirkus, er uforandret. Ryggraden i Kiss-repertoaret i Oslo og Bergen er rett og slett det doble livealbumet «Alive» fra 1975, som de på åpningen i Oberhausen tidligere denne måneden spilte fra begynnelse til slutt.

Studioinnspillingene av de tidløse rockelåtene «Strutter», «Parasite» eller «Rock And Roll All Nite» gjorde ikke de fire bemaskede mennene til rockestjerner. Bandets tre første studioalbum - «Kiss» (1974), «Hotter Than Hell» (1974) og «Dressed To Kill» (1975) - pirret så vidt de amerikanske salgslistene på henholdsvis 87., 100. og 32. plass. Bandet som var designet for provokasjon, oppmerksomhet og suksess var med andre ord i nærheten av en flopp.

Det måtte altså en genistrek av et livealbum til, ikke for å skyte dem til toppen av rockehimmelen, men rett og slett for at bandet i det hele tatt fikk lov å fortsette. I dagens innstrammede musikkbransje er det for så vidt utenkelig at et band får bruke tre plater til å bevise sin kommersielle appell. Det er enda mer utenkelig at en dobbel plate med liveopptak skal sørge for gjennombruddet.

Men slik gikk no dagan på tidlig 70-tallet, og den unge New York-jøden Gene Simmons - født Chaim Witz i Israel i 1949 - hadde endelig fått verpet, klekket ut og oppdratt sin livslange drøm om å bli den ultimate kombinasjon av mytologisk rockestjerne og et lett oppnåelig drømmeobjekt for all verdens kvinner.

Gene Simmons hadde tidlig en forretningsidé skråstrek rockedrøm han aktet å sette til livs. Sammen med Paul Stanley dannet han bandet Wicked Lester, men de kom knapt lenger enn noen fattige pubrunder i New York-distriktet Queens. Først da duoen rotet i sminkeskrinet til mødrene og fikk Peter Criss med på trommer, begynte byens skeptiske konsertpublikum å følge med på denne rare gjengen. Plateselskapene hatet stort sett bandet, nesten programmessig: suksessrike band fra Beatles via Red Hot Chili Peppers til Turbonegro har alle blitt møtt med hånlatter fra plateselskaper - og det måtte en legendarisk audition fra Ace Frehley til for at bitene skulle falle på plass. Etter hvert fikk den ambisiøse kvartetten platekontrakt med Casablanca Records. Det både Simmons og plateselskapssjef Neil Bogart trodde skulle bli en utømmelig gullgruve, viste seg raskt være en røre av minimalt albumsalg, sure kritikker og store utgifter. Inni det triste og fattige mørket var det likevel et lyspunkt: Med maskene på plass og kanonlåter på rekke og rad, trakk Kiss stadig mer publikum til sine konserter, og nøtta som skulle knekkes var hvordan en slik ellevill respons fra et ungt publikum skulle omsettes i platesalg og klingende dollar.

Løsningen viste seg - i hvert fall sett i ettertid - å være latterlig enkel, billig og logisk; en konsertplate som formidler Kiss som det bandet i verden som gir deg mest for pengene når du går på konsert. Trommeslager Peter Criss forteller om et band som strevde med å få til magi i studio.

- Vi prøvde hele tiden å overføre intensiteten i uttrykket vårt til studioinnspillingene, noe som viste seg å være umulig. Vi klødde oss i hodet for å finne ut hva som var galt med platene våre. Når vi gjorde liveplata, slo det oss at vi var et fantastisk liveband. På den tida så vi ikke på oss selv som et godt studioband, sa Criss.

Noe velspillende band var ikke Kiss, verken i studio eller på scenen. Men mytologien rundt sminken og det spektakulære sceneshowet var bandets beste inngangsbillett til påvirkelige, unge sinn. Dette visste de også å utnytte. Allerede på omslaget til «Alive» er mystikken og dramatikken total.

Fra venstre på en scene møter vi Gene Simmons som skriker og ler i demonisk disharmoni. Peter Criss innlemmet i røykskyer som skjæres av skarpe lysstråler. Den sofistikerte gitarguden Ace Frehley med et lyn nedover låret. Og til slutt stjernegutten Paul Stanley, som med sin evige trutmunn truer med å kysse hele verden. Allerede før vi har hørt en tone av musikken, vet vi at en Kiss-konsert i 1976 er en syndig underverden av demoner, forføring, eksplosjoner og fryktinngytende underholdning.

Når stiften så treffer rillene, blir de visuelle ikonene konverterte til soniske eksplosjoner. Først introduseres bandet med «You wanted the best, and you got it! The hottest band in the land, Kiss!», før åpningen med «Deuce» og «Strutter» setter inn i et skranglende høygir som ikke bremses før «Rock And Roll All Nite» og «Let Me Go Rock And Roll» runder av en drøy time seinere.

«Alive» er en effektiv oppvisning i enkel og fengende rock’n’roll, pakket inn i smånaive tekster om å flørte og sjekke («You take her home and she says ’Maybe, baby’/She takes you down and drives you wild», og «She’s a dancer, a romancer/I’m a Capricorn and she’s a Cancer» osv.), og alle sangene er omringet av en halv verdenskrigs forbruk av bomber, granater og flammer. «Alive» blir dermed det perfekte soundtrack til enhver oppvekst; bestående av den hellige tenåringstreenigheten opprør, sex og frekk rock, perfekt oppsummert i den bråkete parolen: «I wanna rock and roll all night, and party every day».

Selv om «Alive»-suksessen synes helt logisk når man ser tilbake på det, var det et vågestykke å satse alt på at albumet skulle kommunisere med publikum. James Brown hadde riktignok danset og stønnet seg til stjernehimmelen med «Live At The Apollo» i 1963, men vilt suksessrike konsertplater som Peter Framptons «Comes Alive» og Cheap Tricks «Live At Budokan» lå fremdeles mange år fram i tid. Manager Bill Aucoin understreker da også at skepsisen var stor fra flere hold.

- I 1975 ble jeg fortalt at et livealbum ville bety gruppas sikre død. Jeg hadde bare min og Neils magefølelse å gå etter, og den sa kjør på! Den evige flørtemaskinen Paul Stanley mener på sin side at publikum selv var en like viktig del av suksessen som bandet. - Det fine med «Alive!» er at det er like mye en hyllest til publikum. Jeg tror det er nøkkelen til at den ble så godt tatt imot. At publikum tok vel imot platen er en utypisk underdrivelse fra Stanley & co. «Alive» nådde 9. plass på Billboard-lista, og lå der i 110 uker, et tall vanligvis reservert seige storselgere som Pink Floyd.

«Alive» la også grunnlaget for den mest hysteriske og suksessrike perioden til Kiss, fra 1975 via albumene «Destroyer», «Rock And Roll Over» og «Love Gun», fram til liveoppfølgeren «Alive II» kom i 1977.

Seinere kom spekulasjoner rundt hvor mye av «Alive» som egentlig er spilt inn live, et mysterium innhyllet i omtrent like mye tåke som drapet på JFK. Til og med produsent Eddie Kramer har vanskelig for å bestemme seg. I enkelte øyeblikk har han hevdet at det bare er trommesporene som er originale. I andre sammenhenger har han sagt det bare er Ace Frehleys gitar som er igjen fra konsertopptakene og at resten er lagt på i studio. Bandet er ikke helt samkjørte i sine erindringer heller. Ace forteller at «mye måtte repareres i studio, både vokal, harmonier, gitarpartier og ikke minst trommer trengte en overhaling».

Simmons er ikke helt enig med produsent eller gitarist.

- Jeg husker at jeg gikk i studio og gjorde noe av vokaltingene på ny, men i hovedsak er det du hører det som ble servert. Det er nok av feilskjær der, for å si det sånn.

Ryktene om lange studiosessions og triksing og fiksing føyer seg på en komisk måte inn i Kiss-folkloren. Er tunga hans ekte? Kan Space Ace fly? Var publikumsbrølene på «Alive» hentet fra en Superbowl-kamp? Var albumet egentlig spilt inn i fire byer, men presentert som Detroit-opptak fordi bandet hadde større publikum der? Kanskje genistreken ligger i at alle forklarer seg ulikt, slik at Kiss-fansen aldri får «closure», og fortsetter å debattere til bankkontoen til Gene og Paul renner over. Fiksing og triksing eller ikke, «Alive» skaffet Kiss deres plass i rockehistorien, og albumet ble så innflytelsesrikt at når bandet spiller gjennom albumet i Oslo og Bergen, så kommer i hvert fall jubelbrusene til å være vaskekte.

Sitatene i artikkelen er hentet fra boka «Behind the Mask».

Torgrim Øyre er musikkanmelder

i Dagbladet.