Et laaangt gjesp

Kan noen vekke meg når plata er slutt?

CD: At Keane er blitt stjerner, skyldes ikke bandets musikalske evner. Hva er det da som får oss til å elske pompøskameratene? At et stort publikum omfavner en artist, forfatter eller skuespiller betyr ikke at vedkommende har gjort seg statusen fortjent. Annerledes er det med fotballspillere: Der elsker vi dem som danser ballen forbi målstreken, de middelmådige lemener vi ingen tanke og de dårlige har vi aldri hørt om. Hadde det vært mer sånn i popen, ville Keane vært et ukjent 4. divisjons lag.

Plagsom patos

Keane er en britisk trio som høres ut som et band med minst dobbelt så mange medlemmer. Keane er synonymt med pompøst, svulstig og forspist - og de forsøker å kompensere for dette med stor lyd og plagsom patos.Keane høres også ut som lillebroren til Coldplay, og da mener jeg den lille plagsomme ekle snørrvalpen du aldri blir kvitt. Han som spiller uskyldig og får mammas empati. Og når man tenker på at Coldplay selv langt ifra er noen storebror - men lillebroren til U2 - så skjønner man hvor plagiatplagsom og puslete Keane er. For Keane følger opp med samme oppskriften som på debuten «Hopes And Fears» (2004), bare at denne gangen er det enda kjedeligere.

Popsjarlatan

Så hva er det som får oss til å elske denne gjengen? Tja, musikken er, som nevnt, til forveksling lik Coldplays - og med slektskap til a-ha og U2. Men der de nevnte har egenart og varierende grad av troverdighet, er Keane en sleip tyv og popsjarlatan. De er flinke forkledere som byr opp til dans, og folk flest sier jo ikke nei til en flørt. Jeg forstår godt at man kan bli betatt av det ufarlige, melodiøse og storslåtte i Keane musikalske univers. Men musikken eier ikke slitestyrke, den fliser seg opp, viser tegn til livstretthet etter første gjennomspilling. Fire runder seinere i cd-spilleren gir jeg opp.