Ytringsfrihet:

Et lærerikt sirkus i dansk politikk

Den danske politikeren Rasmus Paludans bravurnummer er å vikle Koranen inn i bacon og brenne den.

Brenner koranen: Rasmus Paludan fra det danske partiet Stram Kurs brenner koranen og synger nasjonalsangen. Foto: Nikolai Linares / NTB scanpix
Brenner koranen: Rasmus Paludan fra det danske partiet Stram Kurs brenner koranen og synger nasjonalsangen. Foto: Nikolai Linares / NTB scanpixVis mer
Meninger

I Danmark har statsministeren lyst ut til valg, og dermed er landet igjen satt på hodet. Den kontroversielle figuren Rasmus Paludan har med sitt parti «Stram kurs» ytterligere bidratt til at valget er blitt et sirkus. Paludan vil fjerne alle muslimer fra Danmark og er dømt for rasistiske uttalelser og noe så usjarmerende som stalking mot en ung mann. Hans bravurnummer er å vikle Koranen inn i bacon og brenne den. Hvordan havnet de der? Svaret kan være en kilde til en samtidsdiagnose.

Spaltist

Nicolay Borchgrevink Johansen

er førsteamanuensis i sosialt arbeid og sosialpolitikk, Høyskolen i Oslo og Akershus.

Siste publiserte innlegg

Den profilerte kommentatoren Martin Krasnik mener Paludan er nazist. Paludan kalte selv den konservative politikeren Mimi Jacobsen for nazist i beste sendetid, og målbinder selv de mest munnrappe journalister. Han tiltrekker seg de mest rabiate stemmer i offentligheten, og nå ligger han an til å få nok stemmer til å bli valgt inn i Folketinget, som de kaller det der. Alle politiske partier reagerer i vantro på Paludan, inkludert de gamle rabulistene i Dansk Folkeparti.

Noe av det mest interessante med Paludan er ikke bare hans åpne rasisme, men måten han tvinger seg inn offentligheten. Det mest opplagte trikset hans er å gjennomføre sine provokasjoner i ly av ytringsfriheten. Litt mindre oppmerksomhet har det fått hvordan han tenker om lov og rett.

For å ta det første først. Paludan var medlem av den såkalte «Lars Vilks komiteen» som ble utsatt for terror i 2015. Lars Vilks gjorde seg berømt ved å fortsette der striden om Muhammedkarikaturene slapp, da han i 2007 tegnet muslimenes profet som en hund.

Vilks selv virket imidlertid kritisk til komiteen som bar hans navn, selv om han stadig holdt foredrag for dem. Lars Vilks komiteen ble et redskap for personer fra det ytre høyre, noe senere begivenheter bevitner. Vilks’ eget program handler om ytringsfrihet og kamp mot det han og mange med ham kaller politisk korrekthet.

Dette er typisk en språkbruk man forbinder med det alternative høyre og den amerikanske presidenten nesten ingen tar seriøst, men Vilks selv har valgt å holde en viss avstand til komiteen med hans navn.

Terrorangrepet gjenskapte i all sin gru den samme dynamikken som muhammedkrisen skapte. Og det er ikke urimelig å tolke Paludans bacon-koranbrenning i rosa dress som en videreføring og utnyttelse av det politiske klimaet som oppsto i kjølvannet av at Jyllandsposten publiserte Muhammedkarikaturene i 2006.

Den andre og langt mindre kjente siden av Paludans virke er hans tidligere prosjekt, nettsiden «kriminelle.dk». Allerede som juss-student gjorde Paludan seg bemerket. Han var visstnok ingen dårlig student, snarere tvert i mot. Han har da også hatt en viss karriere som forsvarsadvokat i sitt yrkesliv.

Antagelig er Paludan vesentlig over gjennomsnittlig intelligent og den rettslige verden tok han til seg med en form for letthet. Samtidig var det noe veldig viktig han ikke forsto. Og mye tyder på at han ikke forstår det den dag i dag: at rettsregler må anvendes med et innslag av situasjonsfornemmelse.

Det som plaget Paludan var at hans københavnske medborgere tok seg friheter i Trafikkloven. Det han reagerte på var blant annet at de syklet de utenfor de oppmerkede sykkelstiene og gikk på rødt lys. Derfor pleide han å si fra til folk når har kom over slike hendelser, men dette endret ingenting. Han stilte seg derfor opp med kamera for å dokumentere syndene og synderne. Bilder med forklarende tekst ble lagt ut på nettsiden «kriminelle.dk».

Han hevdet selv at han på denne måten forsøkte å «skape debatt», men råsyklerne og rågjengerne så litt annerledes på det. De reagerte rett som det var med sinne og enkelte oppførte seg også truende. Det å legge ut bilder av folk på nett i egenskap av å bryte en lov ble tydeligvis også oppfattet som å bli hengt ut, ikke minst på grunn av nettstedets navn skulle man tro.

Paludan ringte ved flere anledninger politiet da han følte seg truet. Men noen reagerte også med vantro, som en ung kvinne, avslørt da hun syklet i en overgang der hun skulle steget av og trillet. Journalisten som overvar hendelsen kommenterte den slik til Politiken 3. juli 2007:

«[Paludan] fotograferer en nydelig ung kvinde og henvender sig til hende. Hun stiger straks af. »Skal jeg betale noget«, spørger hun lidt beklemt. »Nej, nej. Jeg vil bare gøre dig opmærksom på, at du gør noget ulovligt«. »Nå, men så skal jeg nok trække næste gang«, siger kvinden med et lettet smil og trækker over på den anden side af Østerbrogade, mens hun ligner en, der ikke helt ved, hvad hun har været udsat for.»

Noen ble sinte og andre forfjamset. Ikke rettet de seg etter hans formaninger og folk flest syntes han var merkelig. På diverse nettfora ble han omtalt svært nedsettende av sine medstudenter. I det samme avisoppslaget ga han denne forklaringen på hvorfor han gjorde som han gjorde:

«Fordi jeg er trist over den mangel på hensyn, der er mellem borgerne i dette land. Jeg vil gerne leve i et samfund, hvor det enkelte menneske udviser respekt for fællesskabet, og efter min opfattelse er de mange små regelbrud begyndelsen til det totale anarki. Fællesskabet bryder sammen, når mennesker helt uden skam i livet bryder fællesskabets regler, og den måde, folk cykler på, er en skamplet på Østerbro.»

For Paludan var et hvert lovbrudd uutholdelig. Men hvordan er det egentlig med lovbrudd og kriminalitet i liberale demokratier?

Vi tåler en god del lovbrudd når de ikke anses som alvorlige. Svært mange kjører over fartsgrensen, og det er offentlig kjent at man ikke får bøter dersom man ikke kjører mer enn 10 % over (under 100 km/t). Det betyr ikke at det er lov å kjøre over fartsgrensen: Det det betyr er at noe av det liberale ved liberale samfunn er at vi tillater en viss gråsone mellom regler og etterlevelse, og den som opptrer høflig kan vente seg en viss grad av «konduite» fra politiets side..

Det krever av og til litt sosiale intelligens for å gripe denne gråsonen, men de fleste klarer det likevel. Og nordmenn som har vært i København blir ikke slått av hvor ulydige danske syklister og fotgjengere er. De slående for oss er at myke danske trafikanter er svært lydige overfor trafikkregler. De tillater seg også å påpeke det overfor fremmede som bryter reglene, ikke minst norske turister.

Opptrinnet fra 2007 gir en pekepinn om hans tankemønster, og i følge et avisoppslag i påsken konfronterer Paludan fortsatt det han oppfatter som råsyklister. Paludan mangler det danskene ofte omtaler som en «proporsjonssans». Proporsjonssansen er en fornemmelse for hva som passer i en hver situasjon. Ikke for mye og ikke for lite. Proporsjonssansen krever kjennskap til den lokale kulturen og sosiale antenner.

Er lovovertredelsen alvorlig nok til å rettferdiggjøre at man griper inn? Dersom en mann slår på en kvinne på offentlig sted, vil de fleste ønske å gripe inn, selv om de kanskje ikke har mot til det. Men når en dame sykler over fotgjengerfeltet letter de færreste på øyebrynene, selv ikke i København.

Den samme mangelen på proporsjonssans slår inn i hans politiske virke. Når Paludan driver Muhammed-saken så langt som han gjør, gjør han det med en lignende mangel på sans for proporsjoner. Men der er han ikke alene. I etterspillet har stemningen blitt sånn at selv det å hevde alminnelig høflighet som en sekundær norm har blitt et tegn på svik og unnfallenhet.

En viktig konsekvens av Muhammed-krisen har vært et sterkt fokus på ytringsfrihet, og forhåpentligvis har dette ikke bare ført til ydmykelser for muslimer, men også en brå innføring i liberale verdier for alle parter. Noen har imidlertid opphøyet seg til en slags ytringsfrihetens yppersteprester og slår ned på alle setninger som inneholder ordet «men».

Jeg er for ytringsfrihet, men man behøver ikke være uhøflig hele tiden, kunne noen finne på å si. Men til ingen nytte. Yppersteprestene sto som rene svovelpredikanter og kalte slike utsagn for kjetteri. «But-men» ble et populært nedsettende uttrykk som straks gjorde dem fikk karakteristikken politisk døde. Det å påpeke at lovverket vårt faktisk har begrensninger for ytringer (trusler og rasisme), falt for døve ører.

Det er i dette klimaet Paludan kan stå på selveste Nørrebro i København og få politibeskyttelse når han dekker et eksemplar av Koranen i bacon og setter fyr på den. Forutsigbart nok reagerer lokalbefolkningen med store innslag av muslimer på denne provokasjonen. Det var de påfølgende opptøyene som fulgte som ga Paludan hans store gjennombrudd i politikken.

Samtidig er det også sånn at vi lever i en tid der man har mistet sansen for proporsjoner i deler av politikken. Det gjelder både når det gjelder kriminal- og innvandringspolitikk, som håndteringen av ytringsfrihet.

Et annet dansk eksempel på dette er fra den såkalte flyktningkrisen i 2015, da Syriske flyktninger til høyrepartienes skrekk kom vandrende nordover i Europa. Da de kom over fergen til Danmark fra Tyskland og startet turen opp langs motorveien, var det noen som fikk skyss med danske bilister.

En av dem som tok med seg en liten familie på veien var den danske politikeren Lisbeth Zorning. Hun tok dem med seg til København, spanderte en runde med te og kaker, før hun kjøpte togbilletter til sine passasjerers videre reise til Sverige. For dette ble Zorning dømt og straffet for intet mindre enn menneskehandel.

Helt alminnelig medmenneskelighet, som ikke innebar noe skjult aktivitet eller å krysse en grense, ble altså straffet etter de samme bestemmelsene som menneskesmuglere slipper unna i middelhavsregionen. Det vel mulig å mene at Zorning ikke burde gjort som hun gjorde (jeg hadde gladelig gjort det samme som henne), men å gjøre det til en straffesak for domstolene er helt utenfor alle proporsjoner.

Med dette eksempelet avslutter jeg med en ikke helt underbygget påstand, men her er den: Både dansk og norsk politikk lider av at debattklimaet har mistet kompassnåla for proporsjonalitet i en rekke politiske saker.

Ser man nærmere på Paludans tenkemåte kan man skimte en særlig måte å tenke om lover og regler, som også gjør seg gjeldende i debatter om ytringsfrihet her i Norge. Det at Paludan kan vinne politisk terreng skyldes at den herskende forståelsen av ytringsfrihet er dominert av yppersteprester som uimotsagt kan idiot-erklære alle som fremfører alminnelige liberal toleranse for mindre avvik fra normen.

Det er den samme stupiditeten som Paludan fremviste som ung student, at lovregler og prinsipper brukes uten å stikke fingeren i jorda.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.