Et land på kanten av stupet

Nigeria befinner seg i en tilstand av politisk og sosialt kaos. I løpet av de 38 årene som er gått siden Nigeria ble selvstendig har det bare vært demokratisk valgte regjeringer, eller noe som ligner på det, i 9 av dem.

Det ene militærregimet har avløst det andre og de få pusterommene mellom diktaturene har ikke kunnet skape noe gjennombrudd for et friere samfunn.

General Sani Abacha grep makten ved et militærkupp i november 1993. Samme dag forbød han alle politiske partier. Senere har han strammet grepet ytterligere, amputert den tidligere relativt frie presse og arrestert forfattere, journalister og intellektuelle som har våget å opponere.

Valget som ble avholdt i juni 1993 var antagelig det mest rettferdige i Nigerias historie. Dette er blitt bekreftet av en lang rekke internasjonale observatører. Vinneren ble den sosialdemokratiske politikeren Moshood Abiola, men den daværende diktatoren Ibrahim Babangida nektet bare to uker senere å godkjenne valget. Under de etterfølgende protestdemonstrasjoner i Lagos ble 200 mennesker drept. Ansvarlig for massakren var nettopp general Sani Abacha, daværende forsvarsminister, som selv grep makten få måneder senere. Det nye diktaturet begynte å regjere på grunnlag av en rekke dekreter som satte alle demokratiske og juridiske spilleregler ut av kraft.

På årsdagen etter valget opptrådte Abiola offentlig og erklærte seg som landets lovlig valgte president. General Abacha utstedte straks arrestordre og utlovte en belønning for pågripelsen. Mindre enn to uker senere ble Abiola arrestert og han sitter fortsatt fengslet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det ble sterkt mislikt av makthaverne at Abiolas hustru Kudirat fortsatte å agitere politisk etter at mannen var fjernet. Det endte med at hun den 4. juni 1996 ble myrdet på åpen gate i Lagos. Det er liten tvil om hvem som sto bak attentatet.

Abiola er blitt et symbol for motstandskampen, men er heller ingen uskyldshvit person. Som mangeårig politiker er han medansvarlig for det kaos som råder i landet. Betegnende nok uttalte han selv: «Jeg er ingen engel... og det er det heller ingen andre av oss politikere som er. Hvis dere leter etter Gud, så bor ikke han i Nigeria»...

Men Abiola ble tross alt lovlig valgt.

Hvorfor har alt gått så galt? Hva er de dypereliggende årsakene?

Et forsøk på å analysere nigerianske regimer opp gjennom årene kan få en hvilket som helst noenlunde anstendig iakttager til å føle seg syk, først og fremst på grunn av den nærmest altomfattende korrupsjonen som gjennomsyrer samfunnet.

Makteliten, først og fremst politikere og militære, skaffer seg svimlende rikdommer, mens den ytterste fattigdom brer seg mer og mer blandt den øvrige befolkningen.

Under general Abacha florerer undertrykkelse og korrupsjon verre enn noen gang, og regimet viser ikke engang det aller minste tegn på statsmannsskap og visjoner. Det synes bare å ha ett eneste formål for øye, å gjøre makthaverne styrtrike på folkets bekostning.

Dette vanstyret er totalt avhengig av oljen, som står for ikke mindre enn 90 prosent av Nigerias eksportinntekter. Landet er den fjerde største leverandør av olje til USA. De enorme oljeinntektene havner i lommene på makteliten, og for den lille mann virker det som om pengene bare dunster bort.

Ingenting blir gjort i dette landet uten at en eller annen høytstående embedsmann, politiker eller offiser skal ha sin del av kaken. Offentlige tjenester som strøm, vann og helsevesen har brutt fullstendig sammen. Den relativt velutdannede middelklassen som skulle sørge for at slike tjenester fungerer, er praktisk talt utradert. Bare dem som gjør store penger på korrupsjonen kan i dag sørge for sin egen strøm- og vannforsyning ved å installere egne generatorer, og for medisinsk behandling er det jo bare å reise til London eller Paris for den som er rik nok. Taperne er vanlige mennesker, arbeidere, bønder, de gamle, kvinnene og barna, det store flertallet som synker lenger og lenger ned i fattigdommen.

Nigeria er Afrikas folkerikeste stat med et innbyggertall rundt 100 millioner. Dersom ikke det ondsinnete vanstyret snart blir fratatt makten, kan konsekvensene bli fatale, ikke bare for Afrika, men for resten av verden. La oss prøve å tenke oss hva som kan komme til å skje hvis titalls på titalls millioner flyktninger strømmer ut av landet. De vil oversvømme nabostatene, skape en hungersnød, en voldsbølge og en lovløshet som vil overskygge selv katastrofen i Rwanda... og hvor mange millioner nigerianske flyktninger vil forsøke å ta seg inn i Europa? 10 eller 20 millioner?

Slike skrekkvisjoner forteller at Nigerias skjebne også direkte angår oss og vår egen velferd.

Henrettelsen av forfatteren Ken Saro-Wiwa og åtte andre menneskerettighetsforkjempere i november 1995 viste for all verden et sjokkerende bilde av pur ondskap, maktmisbruk, korrupsjon og hensynsløst pengebegjær.

Ser vi på situasjonen i dag, kan vi konstatere at den bare blir verre.

Et økende antall forfattere, journalister, redaktører og forleggere blir arrestert og banket helseløse. Et ukjent antall sitter fengslet og avventer en høyst usikker skjebne. De blir holdt under redselsfulle forhold i fengslene, får ikke legehjelp, blir utsatt for tortur og nektes adgang til å se sine familier eller sine advokater. Saro-Wiwas bøker blir fortsatt beslaglagt og forbudt. Nobelprisvinneren i litteratur, Wole Soyinka, befinner seg i eksil og arbeider intenst for å vekke den internasjonale opinion til å sette i gang sanksjoner som virkelig monner mot diktaturet. I disse dager får vi så nyheten om at det uredde pressebyrået Independent Journalism Centre, som forsynte omverdenen med informasjon om overgrepene i landet, også er brakt til taushet.

Hva gjør så verdenssamfunnet?

Noen reell avstraffelse av det brutale militærregimet er aldri blitt satt i verk. Samveldelandene ekskluderte Nigeria etter henrettelsen av Saro Wiwa, men var ikke villig til å gå inn for sanksjoner som virkelig kunne monne. En nærmest pinlig unnfallenhet har senere karakterisert samveldelandenes holdning til militærregjeringen i Lagos.

En oljeboikott ville vært et effektivt middel til å få has på regimet, men ennå ser det ikke ut til at slike tiltak blir satt i verk, til tross for at leveranser til bl.a. USA lett kan kompenseres av andre oljeproduserende land.

Argumentene om at det store flertallet av nigerianere ville lide mest under boikottaksjoner holder ikke. Befolkningen kan rett og slett ikke få det stort verre, og vil sikkert være villig til å lide seg gjennom en ny periode med nød og fattigdom dersom det kan skapes håp om bedre tider.

Militærjuntaen har forpliktet seg overfor FN og samveldelandene til å avholde frie valg. I 1998 skal folket velge ny president. Slik situasjonen i landet har utviklet seg er det imidlertid liten grunn til optimisme. Spørsmålet er hvor lenge det internasjonale samfunnet skal sitte med hendene i fanget.

Hverken den nåværende eller forrige norske regjering har grunn til å være stolt. Det har ikke manglet på store ord, men lite er omsatt i handling. Dersom regjeringen Bondeviks intensjoner om å sette menneskerettigheter over egne økonomiske interesser skal stå til troende, må den våge å ta den upopulære beslutning at norske bedrifter ikke bør engasjere seg i Nigeria. I særdeleshet er det viktig at det statseide selskapet Statoil trekker seg ut.

Statoil spiller dessverre fortsatt en ynkelig rolle. Vi er etter hvert blitt godt kjent med alle unnskyldningene, alle de unnvikende ordene om å ikke blande seg inn i Nigerias indre anliggender.

Fra Norges side bør det nå reageres umiddelbart med å avvikle dette selskapets engasjement i Nigeria. Det vil ha en stor symboleffekt og sikre samarbeid med en fremtidig demokratisk regjering, som nok vil huske hvem som det gikk an å stole på når det virkelig gjaldt.